Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
Viser innlegg med etiketten frustrert. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten frustrert. Vis alle innlegg
torsdag 23. mai 2013
onsdag 24. april 2013
De fem utbrentstadiene
Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker
takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
søndag 23. september 2012
Jeg er redd
Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
søndag 12. februar 2012
Hvordan vet du at du er utbrent?
Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
tirsdag 27. september 2011
Kunsten å ikke overdrive
Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
mandag 6. juni 2011
Mer energi av trening? Ikke det, nei.
I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
torsdag 26. mai 2011
Det første møtet med Nav
Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
 |
| Man kan føle man får reglene most nedover hodet.... |
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
 |
| Man blir gaaaal av dette styret! |
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
 |
| Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på! |
onsdag 18. mai 2011
Dagen derpå
I går var det 17. mai, strålende sol og masse som skjedde. I dag fossregner det, og vi sitter utslitte tilbake. Vi var i byen i går. Så på toget, vinka litt til kongen, spiste lunsj med hyggelige mennesker, var innom barneskolen min og nasjonaldagsfesten der og spiste middag hos foreldrene mine. Det var en lang dag, og selv om vi ikke dro fra leiligheta før halv ett på formiddagen, er jeg veldig slått ut nå.
Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.
Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.
Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.
Jeg vil....
* Trene, og komme i god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.
* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.
* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.
* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!
Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!
Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!
- Mari
Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.
Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.
Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.
Jeg vil....
* Trene, og komme i god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.
* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.
* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.
* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!
Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!
Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!
- Mari
søndag 3. april 2011
Å glemme at man er utbrent
Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
søndag 27. mars 2011
Blir jenter oftere utbrent?
Det er noe jeg har lurt på i det siste. Jenter er tilsynelatene langt oftere utbrent enn det motsatte kjønn.
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
torsdag 24. mars 2011
Det hjelper ikke alltid å hvile
Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
tirsdag 22. mars 2011
Kroppen husker!
Ser at noen av dem som har lest bloggen har søkt på ting som har med sammenhengen mellom utbrenthet og angst å gjøre. Det er på mange måter bra, for det viser at det er en vanlig kombinasjon. Vi er ikke alene. Vi lurer på om vi kommer til å være helt angstfrie når vi blir friske. Jeg mener, jeg hadde jo ikke angst før. Jeg har vel alltid vært litt nervøs og stressa, kall det gjerne overanalyserende til tider også. Men angstete som dette? Nei.
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
lørdag 12. mars 2011
Når litt blir altfor mye
Vi burde rydde.
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
søndag 20. februar 2011
Jakten på en kur
Jeg og Mari har googlet, surfa og lett i bokhandler, både på nettet og i byen - i flere byer, faktisk - etter informasjon og bøker som omhandler utbrenthet. Burnout. Når man søker på burnout får man veldig mye om et spill som heter Burnout Paradise, som jeg ikke tror vil hjelpe oss noe særlig. Når man søker på utbrent i de største norske avisene, får man se at det ikke er et problem forbeholdt mennesker. De fleste saker er om utbrente biler, lastebiler, til og med MC-hus har blitt utbrent. Men det står ikke så mye om menneskers utbrenthet.
En artikkel omhandler Voe's utbrenthet, da.
Voe var helt sikkert veldig, veldig sliten, antakeligvis var hun utslitt. Det skjønner jeg godt. Men utbrent, det var hun ikke.
Det er forskjell på å være utslitt og utbrent. Det skulle jeg så gjerne ønske at folk kunne forstå. Altfor mange sier ting som "Jeg hadde en så hard uke, så nå føler jeg meg skikkelig utbrent". Kanskje blir de til og med sykemeldt en uke eller to, før de kommer tilbake, opplagte etter å ha hvilt ut. Men sånn funker ikke utbrenthet. Når du er utbrent blir du ikke uthvilt av å sove åtte, ni, eller tolv timer. Når du er utbrent sitter du og ser på kaoset rundt deg og orker ikke å gjøre noe med det, selv om du har lyst. Når du er utbrent må du planlegge alt du gjør, fordi alt du gjør stjeler energi. Ut og gå en tur = hvile resten av dagen, kanskje til og med neste dag. Til og med å poste på en blogg blir hardt arbeid. Er du utbrent, får du ikke energi av å jogge en tur. Du blir ikke noe bedre av å jobbe deg gjennom det og ikke sykemelde deg. Du henter deg ikke inn igjen på en helg, eller en uke, eller en måned.
Men tilbake til internettsøk.
En gammel artikkel fra Aftenposten omhandler utbrenthet, men det står stort sett bare at unge folk er mer utsatte enn eldre, og at 15 prosent av nordmenn i jobbklar alder er utbrent.
En nettside påstår den har en kur mot utbrenthet. Jeg tror ikke at den samme kuren virker for alle, dessverre. Det står at man bør trene hardt minst tjue minutter hver dag. Jeg tror det gjelder for folk som orker å støvsuge stuegulvet. Det står også at man skal "lese og lære". Det var det som gjorde meg utbrent i første omgang, og jeg har veldig problemer med grensesetting, som de fleste andre med utbrenthet. Det er nok sunt å lese litt, blader og sånt, men å si til meg at jeg bør bruke tida til læring er å gi meg angst for å kaste bort tida fordi jeg burde gjøre ting, og til slutt har jeg meldt meg på nettstudier og er tilbake der jeg var da jeg først ble utbrent.
Den smarteste nettsida jeg har lest om utbrenthet er denne (det sier i grunn litt når den beste siden er en som ikke klarer å skille mellom kronisk utmattelsessyndrom og utbrenthet). Her får man tips om hva man selv kan gjøre når man er utbrent, og det er ingen ville tips om å få energi av å bruke alle krefter på å trene eller fristes til å begynne å studere før man orker å gå ut døra. I stedet får man råd om aktivitetstilpasning:
Hvor er artiklene som gir en kur som fungerer for alle?
- Christiane
En artikkel omhandler Voe's utbrenthet, da.
"Jeg trengte en pause. Jeg hadde ingen flere ideer og ikke noe mer inspirasjon. Jeg var utbrent og mye gretten, forteller hun."
Voe var helt sikkert veldig, veldig sliten, antakeligvis var hun utslitt. Det skjønner jeg godt. Men utbrent, det var hun ikke.
Det er forskjell på å være utslitt og utbrent. Det skulle jeg så gjerne ønske at folk kunne forstå. Altfor mange sier ting som "Jeg hadde en så hard uke, så nå føler jeg meg skikkelig utbrent". Kanskje blir de til og med sykemeldt en uke eller to, før de kommer tilbake, opplagte etter å ha hvilt ut. Men sånn funker ikke utbrenthet. Når du er utbrent blir du ikke uthvilt av å sove åtte, ni, eller tolv timer. Når du er utbrent sitter du og ser på kaoset rundt deg og orker ikke å gjøre noe med det, selv om du har lyst. Når du er utbrent må du planlegge alt du gjør, fordi alt du gjør stjeler energi. Ut og gå en tur = hvile resten av dagen, kanskje til og med neste dag. Til og med å poste på en blogg blir hardt arbeid. Er du utbrent, får du ikke energi av å jogge en tur. Du blir ikke noe bedre av å jobbe deg gjennom det og ikke sykemelde deg. Du henter deg ikke inn igjen på en helg, eller en uke, eller en måned.
Men tilbake til internettsøk.
En gammel artikkel fra Aftenposten omhandler utbrenthet, men det står stort sett bare at unge folk er mer utsatte enn eldre, og at 15 prosent av nordmenn i jobbklar alder er utbrent.
En nettside påstår den har en kur mot utbrenthet. Jeg tror ikke at den samme kuren virker for alle, dessverre. Det står at man bør trene hardt minst tjue minutter hver dag. Jeg tror det gjelder for folk som orker å støvsuge stuegulvet. Det står også at man skal "lese og lære". Det var det som gjorde meg utbrent i første omgang, og jeg har veldig problemer med grensesetting, som de fleste andre med utbrenthet. Det er nok sunt å lese litt, blader og sånt, men å si til meg at jeg bør bruke tida til læring er å gi meg angst for å kaste bort tida fordi jeg burde gjøre ting, og til slutt har jeg meldt meg på nettstudier og er tilbake der jeg var da jeg først ble utbrent.
Den smarteste nettsida jeg har lest om utbrenthet er denne (det sier i grunn litt når den beste siden er en som ikke klarer å skille mellom kronisk utmattelsessyndrom og utbrenthet). Her får man tips om hva man selv kan gjøre når man er utbrent, og det er ingen ville tips om å få energi av å bruke alle krefter på å trene eller fristes til å begynne å studere før man orker å gå ut døra. I stedet får man råd om aktivitetstilpasning:
For å hente deg inn igjen, må du slutte å bruke for mye krefter. TIlpass aktivitetene til kreftene du har ved å vurdere:
- hvor anstrengende er aktivitetene?
- hvor lenge kan du holde på med hver aktivitet?
- må du hvile mellom aktivitetene?
- er noen aktiviteter så anstrengende at du bør utelukke dem for en periode?
- hvilke endringer bør gjøres i den daglige rutinen?
Og det er greit nok, det. Men hvor er grensene? Hvor mye aktivitet er for mye? Hvor lite er for lite? Hvor lenge skal man gå rundt sånn, uten å orke noen ting? Hvor lenge skal man trenge en hvilepause mellom frokost og tannpuss? Når skal man orke å gjøre morsomme ting igjen? Hvor mange artikler skal man lese som gir dårlig samvittighet fordi man ikke orker å være i særlig fysisk aktivitet hver dag?
Hvor er artiklene som gir en kur som fungerer for alle?
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)