Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!
Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.
Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.
Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?
Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.
Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...
På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.
To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!
Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.
Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?
- Mari
