Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
Viser innlegg med etiketten psykolog. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten psykolog. Vis alle innlegg
lørdag 9. februar 2013
onsdag 26. oktober 2011
Tilbakefall og brev til Nav
I dag skal jeg til psykologen for å prate om brevet hun skal sende til Nav. Skummelt. Jeg har jo blitt mye bedre, det er stor forskjell fra i fjor på samme tiden. Men man har jo ingen bruksanvisning når man blir utbrent. Det er ikke noe 12-stegs-program man kan følge for å bli frisk. Man må finne ut alt selv...
I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.
I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.
Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.
Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.
~ Christiane
I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.
I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.
Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.
Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.
~ Christiane
mandag 29. august 2011
Endelig litt framgang!
Det har vært vanskelig å vite hvordan man skal fortsette hverdagslivet og blogging. Slutten av juli var veldig vanskelig, og denne tragiske hendelsen overskygger alt annet. Alt virker lite og uviktig i forhold. Men hverdagen fortsetter. Og for oss har det gått veldig framover i det siste.
Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.
Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.
Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.
Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!
- Christiane
Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.
Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.
Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.
Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!
- Christiane
mandag 2. mai 2011
Lyset er tilbake
Det føles som om sola endelig har kommet tilbake etter en lang vinter uten sol. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer seg i Nord-Norge, når det blir så mørkt her nede. I år føltes det som om mørket og kulda fikk alt til å stå stille. Jeg har alltid vært veldig glad i vinter, og det var hardt å stå på sidelinja i år. Å vite at andre stod på slalom, gikk på skøyter, akte i korketrekkeren, rei over snødekte jorder i full galopp. Mens jeg ikke orka noen av delene.
Men nå har soltimene økt og lyset er tilbake. Det har gitt oss et helt annet energinivå! Nå føles det som om et sted der framme er det faktisk lys i tunnelen. Jeg har faktisk fått såpass mye energi og blitt såpass mye bedre at jeg klarer å gjøre ting uten å få angstanfall. Don't get me wrong, Herr Angst er fortsatt der innimellom, men seirene er så mye større. Jeg dro for eksempel hjem til mamma og pappa forrige uke, og da er angsten min veldig orginal. Jeg får angst av å forflytte meg, selv om det bare er hjem til der jeg bodde fra jeg var 14, eller tilbake til Oslo der jeg har bodd siden november. Begge steder er relativt trygt, vil jeg si. Og nå har jeg snart kommet fram til det fantastiske (ja, det er faktisk gode nyheter innimellom alt det her). Jeg dro på torsdag, og kom tilbake til Oslo på søndag. På fredag hadde jeg slått meg til ro, og hadde to relativt angstfrie dager! Selv om Mari ikke var med meg som angstdempende.
Det var en kjempeseier for meg å kunne forflytte meg, helt alene, og ikke ha sammenhengende angst hele tida. Selvfølgelig er det hardt hvis jeg tenker på alt jeg gjorde før. Da jeg prata med psykologen om det lo vi av det, siden jeg ikke hadde angst da og klarte å se det utenifra. Før dro jeg til et helt annet land, lærte meg en by på egen hånd ved hjelp av kart, fant steder å bo selv, flytta når jeg ville selv, lærte meg et språk for det meste selv. Og nå... får jeg angst av å dra hjem til mamma og pappa. Men da må jeg bare klare å tenke på hvordan det føltes å klare alt selv og være selvstendig, og huske på at jeg fortsatt er den personen, så jeg kan føle det sånn igjen.
Da jeg dro til mamma og pappa og hadde angstfrie dager er ikke eneste gangen jeg har merka bedring. Rett før helga klarte jeg å dra ned i byen og gå på et dansekurs, uten å få angstanfall kvelden før fordi jeg skulle noe og fordi jeg ikke visste helt hvor det var. Det høres ikke så mye ut, men for noen som fikk angst av hva som helst av planer er det ganske stort.
Jeg har orka å gjøre mer fysisk, som å danse og gå turer sammen med Mari og Horsey, og psykisk, som å ha flere planer på samme dag. Det er en ganske utrolig bedring med tanke på hvordan jeg følte meg i januar. Nå skal jeg bare nyte de lysere dagene, kjærligheten (vi feirer snart ettårsjubileum) og å kjenne at kroppen blir sterkere. Ha en kjempefin vår!
- Christiane
onsdag 30. mars 2011
Uintelligente angstspiraler
Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.
Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".
Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.
DET er ikke smart.
Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.
I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.
På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.
- Christiane
Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".
Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.
DET er ikke smart.
Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.
I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.
På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.
- Christiane
fredag 18. mars 2011
Psykologtime og uke-update
Sist jeg var hos psykologen fikk jeg i lekse å gjøre ting som ga meg noe. Og ikke i form av intelligens, kondisjon eller karakterer, men noe som gjør meg glad, som er bra for meg. Dette er en ny form for tankegang som jeg etter sigende må lære meg for å bli et nytt og mindre utbrent menneske.
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)