Uintelligente angstspiraler

Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.

Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".

Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.

DET er ikke smart.

Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.

I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.

På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.

- Christiane