Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
søndag 23. september 2012
søndag 16. september 2012
Utbrente trenger ikke dyttes utfor stupet, de hopper gjerne selv
Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.
Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.
Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.
Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.
På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.
I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.
Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.
I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"
Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?
Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.
- Christiane
Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.
Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.
Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.
På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.
I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.
Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.
I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"
Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?
Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)