Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
http://komtillbaka.blogspot.no
SvarSlettEr en blogg jeg også følger i tillegg til deres!
Håper det går bedre og at du finner svar, hos meg går det
Også opp å ned! Angsten og negative tanker kommer når jeg
Er sliten og da ser man ikke helt alle fremskrittene man egentlig
Har hatt. Angst, uro er forferdelig. Lykke til !
Kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Men jeg lurer alltid på hvordan dere er så sikre på at dere er "utbrent"? Men på en annen side har det kanskje ikke så mye å si? Jeg begynte å få mine første utbrenthetssymptomer etter en periode med mye jobbing , lite sosialt liv, og dårlige forhold som tok slutt. jeg var svimmel, gikk i en "tåke", dårlig smavittighet for alt, angst, depresjon, konsentrasjonsproblemer, stive muskler og dårlig fordøyelse. Husker spesielt at jeg kunne sitte å snakke med folk, og så dette helt ut, og ikke få meg meg hva som ble sagt, for så å bryte sammen i gråt. Følte meg utenfor alt og alle og hadde ingen tilknytning til mennesker liksom, selv mine nærmeste.
SvarSlettGikk da hos en psykoterapeut som mente jeg var "utbrent". Var sykemeldt 8 mnd. Etter det har jeg hatt oppturer og nedturer, men kommer liksom aldri til bunns i hva som gjør meg sliten. For jeg merker at stress gjør meg sliten og ustabil psykisk. Men hvorfor takler andre det? Jeg mener at det må være noe som gjør at jeg blir så fort sliten/"utbrent", og finner jeg ut av det, blir jeg kanskje bedre?
Jeg har opp gjennom årene forsøkt psykolog, akkupunktur, tankefeltterapi, Bachs blomstermedisin(tull...), bioresonansterapi(tull...), psykoterapeut, kognitiv terapeut(bra...), og nå går jeg hos en psykiater. Nå føler jeg at hun er på rett spor, hun er i alle fall dyktig i det hun driver med. Etter mange utfyllinger av div skjemaer og samtaler, tror hun at jeg kan ha: Sikkert: depresjon, angst, sosial fobi, trekk: unnvikende personlighet, bipolar2.
Men hun tror også at mye av mine grublerier på hva som feiler meg, er mye av problemet. Hvis jeg kan være mer tilstede og ikke begynne på grublespiralen, så kan jeg bli bedre, kanskje bli kvitt depresjonen, og dermed angst, sosial fobi, unnvikelser m.m. har etter mange år forstått at psykologien er komplisert, og ikke lett å finne ut hva som kom først, høna eller egget:)
Men har for 1,5 uker siden begynt med oppmerksomhetstrening, på en cd. Det virker spennende, og kanskje det har noe for seg. Skal høre på den 2 x10 min hver dag i 7 uker. Har så lest meg til at dette kalles metakognitiv terapi, og kalles også "mindfullness", etter det jeg forstår. Har dere prøvd dette?
Tror kanskje noen mennesker ikke passer inn i dagens stressende samfunn, at det er derfor det "stopper opp" for oss? Vet ikke.....men vi må jo gjøre det beste ut av det likevel:)
Lykke til , Klem fra meg:)
Hei!
SvarSlettTakk for linken. Ja, det går opp og ned, og når det ikke går så bra er det godt å kunne skrive det ned et sted :)
Jeg er sikker på at jeg er utbrent fordi ingen kan holde på sånn som jeg gjorde og ikke bli det. Det er ikke meninga en aldri skal hvile, alltid gjøre noe produktivt og drive rovdrift på kroppens krefter på den måten som jeg gjorde. Alle symptomene stemmer, og alle forsøk på å dytte symptomene inn i en annen diagnose i håp om at jeg ikke er utbrent likevel har mislyktes.
Jeg tror de som aldri blir utbrente klarer å skru av jobb og forpliktelser. De tenker ikke på jobb når de er ferdige på jobben for dagen, og de tar seg tid til hobbyer og ting som er viktige for dem. De forstår at jobben ikke er det viktigste, og tror ikke at folk har høyere krav til dem enn de egentlig har.
Ja, jeg tror også at bekymringer og tanker tar mye energi. Hvis vi hadde klart å bare leve i øyeblikket hadde nok mye vært bedre! Håper mindfulness kan hjelpe deg. En venninne av oss har hatt stor hjelp av det, og vi har vært inne på tanken om å prøve det selv også.
- Christiane
ja, det stemmer nok det. Jeg er også sånn som tar jobben altfor alvorlig, men ofte så er det veldig gøy også, og jeg står på og merker ikke jeg blir sliten før det "smeller" igjen.Jeg har/hadde også alle symptomer på utbrenthet. Men det kommer i bølger, fra dag til dag, eller uke til uke.... Var feks i barnedåp i går. Det gikk veldig bra lenge, men så ble det liksom for mye, og det går fra koselig til slitsomt, og jeg vil bare dra. Gråt på veien hjem. Akkurat som jeg "mister meg selv" på et tidspunkt, og jeg detter ut av samtaler.....Ikke lett, men så går det noen dager, og så merker jeg at nå er jeg på vei opp igjen, og jeg kan nesten ikke huske at jeg hadde det dårlig..Vel, har hatt mye hjelp av å lese bloggen deres i alle fall:)
SvarSlettKlem:)
Dine tanker på det tidspunktet du skrev dette,er nøyaktig lik mine. Ordrett.
SvarSlett