Jeg har hatt fri fra jobb en uke, og det har gitt meg mye mer energi. I går var jeg på joggetur, og det var så godt å kjenne at kroppen virker. Jeg var (nesten) ikke redd for at kroppen ikke skulle tåle det, og jogget oppover bakker som var slitsomme å gå for ikke lenge siden. Jeg hadde en sånn flyt, jeg følte meg så frisk, jeg kunne bruke kroppen! Og da begynte jeg å reflektere en del over komponentene i utbrenthet, i hvert fall i min. Som jeg ser det, er det tre deler.
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
Viser innlegg med etiketten planlegging. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten planlegging. Vis alle innlegg
søndag 7. oktober 2012
onsdag 18. mai 2011
Dagen derpå
I går var det 17. mai, strålende sol og masse som skjedde. I dag fossregner det, og vi sitter utslitte tilbake. Vi var i byen i går. Så på toget, vinka litt til kongen, spiste lunsj med hyggelige mennesker, var innom barneskolen min og nasjonaldagsfesten der og spiste middag hos foreldrene mine. Det var en lang dag, og selv om vi ikke dro fra leiligheta før halv ett på formiddagen, er jeg veldig slått ut nå.
Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.
Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.
Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.
Jeg vil....
* Trene, og komme i god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.
* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.
* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.
* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!
Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!
Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!
- Mari
Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.
Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.
Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.
Jeg vil....
* Trene, og komme i god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.
* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.
* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.
* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!
Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!
Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!
- Mari
lørdag 9. april 2011
TFT: Helserevolusjon eller bløff?
Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:
TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:
"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...) Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser".
Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.
Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.
Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.
På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.
Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.
Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.
Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.
Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.
- Mari
TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:
"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...) Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser".
Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.
Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.
Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.
 | ||||||||
| Mats Uldal på seminar. |
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.
Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.
Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.
Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.
 | ||||
| Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten. |
Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?
Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle.
Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.
Vi får se.
 | |||||
| Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende. |
- Mari
søndag 3. april 2011
Å glemme at man er utbrent
Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
lørdag 12. februar 2011
Er. Så. Inn. I. Svarte. Granskauen. Sliten.
Nå sitter vi her, da. Som hver eneste kveld, med hver vår laptop, og stirrer ut i lufta. Vi er slitne. Veldig slitne. Og i morra skal vi reise bort for å feire tjueti-årsdagen min i det o'store utland.
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
torsdag 3. februar 2011
Arbeidsinfo fra Onkel Nav
I dag hadde jeg time hos en Nav-los. Det var en veldig snill, positiv og forståelsesfull dame som visste hva hun snakka om. Hun var altså ikke en typisk los, når min erfaring er gærne Kjell Aronsen, som gjerne raver rundt og hyler om staaag, snerk og staaaake. Dette var en dame som gjør at vi får troa på at Nav faktisk funker. At de hjelper deg. Jeg tror Nav i vår bydel er veldig oppdaterte på hva som finnes av tilbud, og interessert i det beste for brukerne sine. Jeg var fem uker i Afrika i høst, og vanligvis vil ikke Nav ha deg ut av landet en helg engang, uten at du må søke spesielt. Saksbehandleren min gikk til øverste sjef og sørga for at jeg ikke bare fikk lov til å reise, men at dokumentasjonen jeg viste på at jeg ville ha godt av turen, ble tatt hensyn til, og jeg fikk økonomisk støtte for alle fem ukene.
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
mandag 31. januar 2011
Det gikk bra!
Vi overlevde treninga. Det er to uker siden sist vi var der, for forrige uke var energinivået lik null. I dag ble det mye pesing, pusting, sliting og pauser, men vi gjennomførte! Så får det heller være at morgendagen må tilbringes på sofaen.
Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.
Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.
Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!
- Mari
Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.
Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.
Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)