Dagen derpå

I går var det 17. mai, strålende sol og masse som skjedde. I dag fossregner det, og vi sitter utslitte tilbake. Vi var i byen i går. Så på toget, vinka litt til kongen, spiste lunsj med hyggelige mennesker, var innom barneskolen min og nasjonaldagsfesten der og spiste middag hos foreldrene mine. Det var en lang dag, og selv om vi ikke dro fra leiligheta før halv ett på formiddagen, er jeg veldig slått ut nå.

Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.

Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.

Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet  for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.

Jeg vil....
* Trene, og komme i  god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.

* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.

* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.

* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!

Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!

Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på  progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!

- Mari