Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.
Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.
Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.
Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.
På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.
I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.
Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.
I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"
Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?
Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.
- Christiane
Viser innlegg med etiketten Onkel Nav. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Onkel Nav. Vis alle innlegg
søndag 16. september 2012
søndag 15. april 2012
Kunsten å gå framover uten å falle
I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
***
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
onsdag 11. april 2012
Tiltak og nerver og ikke glem å puste og slappe av...
Det har skjedd noen forandringer i det siste, og det føles som det har gått veldig fort, selv om det jo ikke har gått fort, akkurat. Vi er vant til å ha som eneste jobb å prøve å bli friske, så alt som er mer enn det føles plutselig mye. Jeg fikk et brev fra attføringsbedriften og skal veldig snart på et slags seminar der, for å få vite mer om tiltaket. Det er tidlig om morgenen, i alle fall tidlig for et B-menneske som meg, to dager på rad. Og jeg er nervøs.
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
onsdag 11. januar 2012
Effekten av oppussing på utbrente
Nå er jeg sliten, nå. Vi får nytt kjøkken om dagen, som betyr snekkere og rørleggere og elektrikere inn og ut av leiligheta hele dagen. Til og med dattera til elektrikeren kom innom. Jeg hadde ikke tenkt videre over det hvis kona til rørleggeren og bikkja til snekkeren og svogeren til snekkerassistenten kom innom heller.
De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.
Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.
Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.
I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.
Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!
Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.
- Christiane
De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.
Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.
Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.
I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.
Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!
Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.
- Christiane
onsdag 30. november 2011
Navmøte om attføring
På mandag var jeg på møte hos nav, og med opplevelser fra mitt forrige navkontor i bakhodet var det en nervøs affære. Men min nåværende saksbehandler var kjempehyggelig! Det virket faktisk som om hun både trodde på meg og ville at jeg skulle ha det bra.
Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.
Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.
Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.
Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.
Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.
Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.
Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!
- Christiane
Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.
Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.
Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.
Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.
Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.
Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.
Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!
- Christiane
onsdag 26. oktober 2011
Tilbakefall og brev til Nav
I dag skal jeg til psykologen for å prate om brevet hun skal sende til Nav. Skummelt. Jeg har jo blitt mye bedre, det er stor forskjell fra i fjor på samme tiden. Men man har jo ingen bruksanvisning når man blir utbrent. Det er ikke noe 12-stegs-program man kan følge for å bli frisk. Man må finne ut alt selv...
I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.
I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.
Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.
Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.
~ Christiane
I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.
I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.
Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.
Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.
~ Christiane
torsdag 26. mai 2011
Det første møtet med Nav
Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
 |
| Man kan føle man får reglene most nedover hodet.... |
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
 |
| Man blir gaaaal av dette styret! |
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
 |
| Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på! |
torsdag 3. februar 2011
Arbeidsinfo fra Onkel Nav
I dag hadde jeg time hos en Nav-los. Det var en veldig snill, positiv og forståelsesfull dame som visste hva hun snakka om. Hun var altså ikke en typisk los, når min erfaring er gærne Kjell Aronsen, som gjerne raver rundt og hyler om staaag, snerk og staaaake. Dette var en dame som gjør at vi får troa på at Nav faktisk funker. At de hjelper deg. Jeg tror Nav i vår bydel er veldig oppdaterte på hva som finnes av tilbud, og interessert i det beste for brukerne sine. Jeg var fem uker i Afrika i høst, og vanligvis vil ikke Nav ha deg ut av landet en helg engang, uten at du må søke spesielt. Saksbehandleren min gikk til øverste sjef og sørga for at jeg ikke bare fikk lov til å reise, men at dokumentasjonen jeg viste på at jeg ville ha godt av turen, ble tatt hensyn til, og jeg fikk økonomisk støtte for alle fem ukene.
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)