Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
Viser innlegg med etiketten dumme spørsmål. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dumme spørsmål. Vis alle innlegg
mandag 11. juni 2012
fredag 29. april 2011
For the restless
So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!
Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!
* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der. Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.
Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)
This song's for you
- Mari
lørdag 5. mars 2011
En usynlig sykdom
"Du blikk'e frisk av å hvile, vettu, må komme 'rei ut og gjørra no'!"
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
tirsdag 1. februar 2011
Lesbisk lykke??
Nå skal jo denne bloggen egentlig handle om utbrenthet, men akkurat dette må bare kommenteres.
Så en koselig artikkel om noen som har funnet lykken gjennom et tv-program de har vært med på. Det er jo veldig fint for dem, men hvorfor skrive Lesbisk lykke i overskriften?
De ville da aldri finne på å skrive "heterolykke"? "Heteroparet" eller "det heterofile paret fant kjærligheten da de møtttes under tv-showet Korslaget"...? Det at de er lesbiske kommer jo godt fram av teksten, navnene og bildet? Hva er lissom lesbisk lykke? Jeg skjønner jo at det er litt annerledes enn heterofile forhold... men det eneste som er annerledes er jo at det er to personer av samme kjønn. Selve lykken, selve kjærligheten og selve forholdet er da ikke noe annerledes?!
Personlig synes jeg det er veldig fint at skeive viser kjærligheten offentlig. Det er nemlig ikke så enkelt bestandig. Biler tuter når vi leier langs gata, folk stirrer, stiller svært personlige spørsmål og sier ting som "du kan da ikke være SÅNN, du er jo ikke stygg. Ikke ser du ut som en mann heller!" Da jeg og Christiane en gang for noen måneder siden kyssa utenfor blokka for å si hadet (dette var før vi bodde sammen, og det var ikke snakk om noen som helst form for råklining her), gikk en mann fra naboblokka og bort til bilen sin. Han holdt på å gå rett inn i den, fordi han stirra på oss. Så satte han seg inn i bilen, fremdeles stirrende. På dette tidspunktet hadde vi slutta å kysse for lengst, vi bare sto inntil hverandre. Han rygga ut, uten så se seg for, og kjørte forbi oss med hodet omtrent hengende ut av vinduet. Så forsvant han ut på veien, fremdeles uten noengang å ha sett ut av frontruta, og uten å prøve å være diskret. Til slutt endte vi med å vinke til ham, fordi det så så håpløst ut. Og han vinka tilbake også, gitt!
Så ja, det er ikke alltid like lett å vise kjærligheten, fordi man får så rare tilbakemeldinger. Men lesbisk lykke? Trodde da det hørte Se og Hør-terminologien til!
- Mari
Så en koselig artikkel om noen som har funnet lykken gjennom et tv-program de har vært med på. Det er jo veldig fint for dem, men hvorfor skrive Lesbisk lykke i overskriften?
De ville da aldri finne på å skrive "heterolykke"? "Heteroparet" eller "det heterofile paret fant kjærligheten da de møtttes under tv-showet Korslaget"...? Det at de er lesbiske kommer jo godt fram av teksten, navnene og bildet? Hva er lissom lesbisk lykke? Jeg skjønner jo at det er litt annerledes enn heterofile forhold... men det eneste som er annerledes er jo at det er to personer av samme kjønn. Selve lykken, selve kjærligheten og selve forholdet er da ikke noe annerledes?!
Personlig synes jeg det er veldig fint at skeive viser kjærligheten offentlig. Det er nemlig ikke så enkelt bestandig. Biler tuter når vi leier langs gata, folk stirrer, stiller svært personlige spørsmål og sier ting som "du kan da ikke være SÅNN, du er jo ikke stygg. Ikke ser du ut som en mann heller!" Da jeg og Christiane en gang for noen måneder siden kyssa utenfor blokka for å si hadet (dette var før vi bodde sammen, og det var ikke snakk om noen som helst form for råklining her), gikk en mann fra naboblokka og bort til bilen sin. Han holdt på å gå rett inn i den, fordi han stirra på oss. Så satte han seg inn i bilen, fremdeles stirrende. På dette tidspunktet hadde vi slutta å kysse for lengst, vi bare sto inntil hverandre. Han rygga ut, uten så se seg for, og kjørte forbi oss med hodet omtrent hengende ut av vinduet. Så forsvant han ut på veien, fremdeles uten noengang å ha sett ut av frontruta, og uten å prøve å være diskret. Til slutt endte vi med å vinke til ham, fordi det så så håpløst ut. Og han vinka tilbake også, gitt!
Så ja, det er ikke alltid like lett å vise kjærligheten, fordi man får så rare tilbakemeldinger. Men lesbisk lykke? Trodde da det hørte Se og Hør-terminologien til!
- Mari
mandag 31. januar 2011
Det gikk bra!
Vi overlevde treninga. Det er to uker siden sist vi var der, for forrige uke var energinivået lik null. I dag ble det mye pesing, pusting, sliting og pauser, men vi gjennomførte! Så får det heller være at morgendagen må tilbringes på sofaen.
Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.
Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.
Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!
- Mari
Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.
Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.
Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)