For the restless

So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you

Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless. 
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri  i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.

Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg  hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg  til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?

Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent". 

Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!

Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!

* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der.  Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.

Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)

This song's for you

- Mari

TFT: Helserevolusjon eller bløff?

Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:

TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:

"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...)  Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser". 

Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.

Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.

Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.

Mats Uldal på seminar.

 På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.

Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.

Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.

Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.

Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten.

 Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?

Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle. 

Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.

Vi får se.

Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende.

Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.

- Mari

Fysisk aktivitet ved utbrenthet

De som er utbrente hører og leser ofte om at fysisk aktivitet, trening, skal være bra for dem. De får kommentarer fra venner og familie som forsøker å oppmuntre dem ved å si ting som "Det er ikke bra å bare sitte på sofaen, vet du, du må komme deg ut! Trening gir deg energi". Ofte føles disse kommentarene sårende, selv om intensjonen var god. Venner og familie som ikke har vært der selv kan jo ikke vite at enkelte dager er det å komme seg på butikken en seier i seg selv. De som opplever at trening gir dem energi, og at søvn gjør dem uthvilte, har kanskje vanskelig for å forstå at det ikke er sånn for alle, fordi det er så naturlig for dem. For meg kan sånne kommentarer oppleves som et hån, selv om det absolutt ikke var ment sånn. De som kan få noe ut av trening og blir uthvilte av søvn, de får noe som jeg ikke har mulighet til å oppnå, og så skal de gni det inn i tillegg. Sånn føles det.

Hvis en leter etter informasjon på nettet står det også mange steder at trening er bra ved utbrenthet. Mange kan sikkert ha utbytte av dette. Men det skumle er hvis folk tror det er noe galt med dem hvis de ikke orker å trene. Jeg tenkte at jeg må jo orke å trene, kanskje jeg blir friskere av det, kanskje det er min egen feil at jeg fortsetter å være syk hvis jeg ikke trener. Jeg trodde at ting var veldig svart-hvitt, akkurat som tipsene jeg leste. Verden er ikke svart-hvit, heldigvis.

Jeg har en idé som jeg skal prøve ut. Den er at alle har fasiten med løsningen til sin egen bedring. Hvis en person føler at hun eller han får mer energi av å trene og at det er bra for en, ja, så er det nok det. Hvis det virker som trening stjeler mye mer energi enn den gir, og en blir verre av det, så sier kroppen at trening ikke er bra - ennå. Det står nemlig også blant google-søkene at er man for utbrent vil trening gjøre det verre. Her er en artikkel skrevet av en psykolog som mener at det eneste som hjelper når du er såå sliten er "å gjøre masse, masse ingenting". Det tror jeg er det eneste som hjelper oss nå. Det var veldig godt å få en slags bekreftelse på at det er lov å ikke gjøre noe. Vi har fått kommentarer av typen "hva gjør dere hele dagen?", og det føles ikke så bra å svare "ikke noe spesielt". Jeg skulle så klart ønske at jeg kunne gjøre mer, jeg skulle gjerne begynt på sprangridning og innebandy igjen, og vært mer aktiv. Men når kroppen min sier så tydelig at en time trening i uka er nok, må jeg prøve å respektere det.

Men for mange fungerer det tydeligvis å trene. Her er en flunka ny artikkel fra 1999, der det står at folk i behandling må trene hver dag, og bedriftslegen sier at "stort sett alle blir friske" ved å bruke behandlingsopplegget. At fysisk aktivitet kan skape energi for noen er kjempepositivt. Men det at noe av det første som kommer fram på google er en artikkel fra "Bedre Gardsdrift" fra 1999 sier litt om hvor lite informasjon det egentlig fins om utbrenthet og hvordan man blir frisk av det.

Heldigvis er ikke det å trene helt svart-hvitt heller. Det er ikke sånn at enten...
...tar du en full-on Puls-Yngvar treningsmetode, med langkøyring flere timer i skogen, intervalltrening i bakker, styrketrening med fulle handleposer opp alle trappene mens du bytter på hvilket bein du hinker på
....eller så lar du være å gjøre noe.

Jeg leste en artikkel i aftenposten om ME, der en overlege forklarte at

"mange unge ME-pasienter møter velmenende helsearbeidere som tror på «den norske måten» å bli sterk på: En løpetur i skogen.
– Vår erfaring er at det blir de verre av. Men å legge seg ned i sengen er heller ingen løsning. Det er god dokumentasjon for en mellomting: gradvis og forsiktig opptrening til normalt hverdagsliv. I stedet for å presse seg til å gå f.eks. 500 meter, som for enkelte er helt på grensen av hva de orker, bør man heller gå 400 meter, men til gjengjeld gjøre det hver dag,
sier Bruun Wyller."

Jeg er klar over at ME og utbrenthet er to forskjellige ting, med forskjellige årsaker, men akkurat det med en mellomting tror jeg kan være en god idé. Hvis en orker å gå rundt huset hver dag, og ikke blir utslitt av det, så er det bedre enn ingenting. Å sitte i sola på balkongen en liten stund er kanskje bedre enn å ligge på sofaen inne. Men sånn som jeg opplever utbrenthet, må jeg høre veldig på kroppen også. Grensa for hva jeg tåler varierer veldig fra dag til dag. En dag kan jeg føle meg sterk nok til å gå eller ri en tur, mens det samme aktivitetsnivået hadde gjort meg helt utslitt en annen dag.

Jeg skulle så gjerne ønske det fantes litt klarere rammer! "Var det noen ekstra harde måneder på jobben som gjorde det? Ja, men her får du løsningen. Har du jobba deg sjuk i ett år, jaha, men da tar det så og så lenge. Kjempa deg gjennom flere år? Ja, da må du først gjøre sånn, og så sånn." Men nei, alle må finne sin egen fasit. Det er frustrerende, og det kan føles ensomt, men vi er ikke alene!

- Christiane

Å glemme at man er utbrent

Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.

Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".

Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.

Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme  kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.

Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.

Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999.  Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!

Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!

Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi  kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.

Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.

Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...

- Mari