Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
