Bloggen vår kommer nok ikke til å være særlig aktiv lenger, og grunnen til det er at vi er så mye friskere. Jeg kan si ting som "Jeg har vært utbrent". Jeg merker at jeg ikke er helt frisk enda, spesielt på konsentrasjonsevnen, svimmelhet og at jeg blir raskere sliten enn før alt det her. Men jeg orker så mye mer enn for et år eller to siden, og ingen kan se på meg at jeg ikke er som alle andre. Jeg kan trene hardt, være sosial og ha det gøy. Det eneste som er igjen er dette med jobb.
Å søke jobber er ikke lett når man helst ikke bør ha 100 %-stilling. Jeg skulle helst hatt en 50%-stilling jeg kunne øke etter hvert, slik at jeg i løpet av et år kommer opp i 80% og kan holde meg der enda et år før jeg går opp i 100%. Men arbeidslivet fungerer jo ikke sånn. Ingen kommer til å tilby meg den stillingsprosenten der. Jeg håper Nav kan hjelpe meg med det. Jeg skulle så gjerne komme meg ut i jobb igjen, faktisk vurderer jeg å søke på 100%-stillinger fordi det er stort sett det som fins. Men jeg er så redd for å smelle i veggen igjen. Jeg orker virkelig ikke å bli syk en gang til.
Hele jobbsøkerprosessen er veldig skummel. Det å måtte svare på hvorfor jeg har hull i CVen og å måtte lyve om at joda, jeg er HELT frisk, og jeg er HELT sikker på at jeg kommer til å tåle denne jobben. Ingen kan spå framtida, så det aner jeg ingenting om. Jeg må bare prøve. Det stresser meg å gå sånn, uforutsigbarhet er noe av det vanskeligste jeg vet. Men det stresser meg overraskende mye mindre enn det ville gjort i fjor. Så det er hvert fall et sunnhetstegn.
Kanskje oppdaterer jeg bloggen etter hvert, om jobbsøk og forhåpentligvis en ny jobb jeg ikke blir syk av. Jeg ville bare stikke innom og si at jeg er mye, mye friskere, og det kommer dere også til å bli. Og så ville jeg dele denne tvilen dere helt sikkert også har kjent. Vi må bare prøve å ta de avgjørelsene som er best for helsa, som gjør oss stadig friskere og som til slutt får oss inn i et friskt, "normalt" liv igjen. Lykke til :)
- Christiane
Viser innlegg med etiketten framtid. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten framtid. Vis alle innlegg
torsdag 8. august 2013
torsdag 23. mai 2013
Smågrus i veien, og verden rakner.
Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
onsdag 24. april 2013
De fem utbrentstadiene
Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker
takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
lørdag 11. august 2012
Oss late, negative utbrente i mellom
Jeg jobber nå 50% i en attføringsbedrift. Jeg mener helt seriøst at vi i Norge, og kanskje spesielt i de største byene, er veldig heldige som har de tilbudene vi har. Jeg er takknemlig for at jeg får være der, og at jeg får bruke dette som et springbrett, forhåpentligvis til en karriere jeg blir fornøyd med.
Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.
Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.
Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.
Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.
Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.
Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.
- Christiane
Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.
Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.
Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.
Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.
Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.
Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.
- Christiane
søndag 15. april 2012
Kunsten å gå framover uten å falle
I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
***
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
onsdag 11. april 2012
Tiltak og nerver og ikke glem å puste og slappe av...
Det har skjedd noen forandringer i det siste, og det føles som det har gått veldig fort, selv om det jo ikke har gått fort, akkurat. Vi er vant til å ha som eneste jobb å prøve å bli friske, så alt som er mer enn det føles plutselig mye. Jeg fikk et brev fra attføringsbedriften og skal veldig snart på et slags seminar der, for å få vite mer om tiltaket. Det er tidlig om morgenen, i alle fall tidlig for et B-menneske som meg, to dager på rad. Og jeg er nervøs.
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
tirsdag 3. april 2012
Det går framover. Håper jeg.
I januar var jeg på samtale i en attføringsbedrift, om muligheten av å bli med på et APS-tiltak som virka skikkelig bra for meg. Det var ca tre måneders ventetid, noe som passa meg bra, siden de sa at jeg måtte jobbe 50%, og jeg ikke var frisk nok for det enda. Men nå er jeg friskere, og i tillegg har saksbehandleren min hos nav sagt at vi sikkert kan få til en ordning der jeg ikke trenger å jobbe riktig så mye i begynnelsen.
Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.
Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.
Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.
Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.
Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.
- Christiane
Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.
Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.
Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.
Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.
Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.
- Christiane
onsdag 15. februar 2012
Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?
Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.
En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra.
Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt.
En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det.
Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt?
Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.
Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen.
Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.
- Christiane
onsdag 16. november 2011
Ferietur!
Nå går ting litt lettere om dagen. Jeg har mindre angst, er mindre sliten, og når jeg er sliten så takler jeg det litt bedre. Ting som virka helt uoverkommelige for noen måneder siden virker ikke så vanskelige lenger. Som å begynne å jobbe forsiktig snart, og som at det skal settes opp nytt kjøkken her og vi enten må evakuere eller bo i bråk ei uke. Det er jo ikke bare lett heller, men det føles greiere.
Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.
En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.
Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.
I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!
- Christiane
Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.
En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.
Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.
I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!
- Christiane
tirsdag 27. september 2011
Kunsten å ikke overdrive
Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
onsdag 30. mars 2011
Uintelligente angstspiraler
Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.
Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".
Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.
DET er ikke smart.
Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.
I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.
På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.
- Christiane
Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".
Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.
DET er ikke smart.
Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.
I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.
På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)