Det gikk bra!

Vi overlevde treninga. Det er to uker siden sist vi var der, for forrige uke var energinivået lik null. I dag ble det mye pesing, pusting, sliting og pauser, men vi gjennomførte! Så får det heller være at morgendagen må tilbringes på sofaen.

Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.

Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.

Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!

- Mari

Kickboksingprosjekt

Nå sitter vi og kvinner oss opp til å dra på kickboksing. Oppkvinninga fungerer ved å sitte på sofaen og prøve å slappe av (det er vanskelig, det! Kommer sikkert flere poster her om akkurat dét), jeg drikker kaffe og Mari spiser sjokolade. Noe må vi ha for å øke energinivået nok til at vi kan innbille oss selv om at kickboksing, det orker vi! Kickboksingprosjektet begynte Mari på i fjor, og det funka kjempefint å begynne på. Å fortsette viste seg å være mer vanskelig, så nå prøver vi å motivere hverandre. Jeg begynte nå i januar, og hittil har vi hatt en oppmøteprosent på 50. Det betyr jo at vi har vært tilstede opptil flere ganger, og det må være bra.


- Christiane