Spørsmålsrunde

I det siste har vi fått en del spørsmål i kommentarfeltet på postene våre, så vi tenkte å svare på dem i en egen post, for det blir mer oversiktlig. Hvis noen har flere spørsmål må dere bare skrive dem som kommentarer til denne posten, så skal vi svare så godt vi kan på dem. 

Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"

Hvis du er så sliten at du ikke greier å gjøre noe uten å bli sykere av det kan det faktisk hende det er bra å ligge på sofaen hele dagen. De første månedene vi var syke, var det ikke mye vi gjorde. Hvis du gjør ting du egentlig ikke har energi til, vil du bare bryte deg ned ytterligere. Men så klart, hvis du merker at du blir friskere av å gjøre ting, så er jo det bare positivt. Du må nesten kjenne etter selv, hvor på utbrentskalaen kroppen din befinner seg akkurat nå. 

Hva jeg fylte dagene med... På dårlige dager var det mest sofa, avis, tekopper, tv, pledd og mørke. Eller sitte ute i sola, hvis det var vær til det. Jeg prøvde å finne noe å glede meg over selv på dager der alt føltes håpløst, som en god kopp te eller yndlingsprogrammet på tv.

På gode dager kunne det være en gåtur, lage middag, lese, en tur i stallen... Det å fylle tida gikk egentlig av seg selv. Vi har fått spørsmål som "hva gjør dere hele dagen?", men da vi var skikkelig dårlige var ikke det noen problemstilling, for det var lite vi orket å gjøre. Så da gikk bare dagene uten at vi egentlig gjorde noe som helst. 

Det jeg gjorde for å bli frisk var å få meg en bra psykolog og begynne å forstå hvordan angst og utbrenthet hang sammen, og så lærte jeg meg å kjenne etter på signalene til kroppen. Jeg hadde brukt så mange år på å ignorere det når kroppen var sliten at jeg til slutt fikk angst av alt kroppen tolka som noe som kunne gjøre meg sliten. Jobb eller studier ga meg angst, fordi kroppen hadde opplevd at det gjorde meg sykelig sliten. Så jeg ga kroppen tid. Mye tid, mye hvile. Det var slitsomt, fordi jeg aldri hadde tatt pause på den måten før. Så jeg sleit mye med dårlig samvittighet - i en lang periode turte jeg nesten ikke gå på butikken i vanlig arbeidstid, fordi jeg følte alle ville skjønne at jeg ikke jobbet. Men når jeg aksepterte at kroppen min trengte pause nå, gikk det bedre. Man må bare ta tida til hjelp. Og så når man blir frisk nok, kan man begynne å gjøre ting. Gradvis. 

Så det korte svaret på hva jeg gjorde er: Hvile. Mye. Og så sakte og gradvis bygge opp kroppen igjen, fra korte gåturer til lange joggeturer. Men ikke før man faktisk tåler det, og ikke merker ettervirkninger av aktivitet. Hvis du begynner å trene før du tåler det, vil du bare gi kroppen enda flere belastninger den må prøve å komme seg etter.

Og så spurte MA oss:

"Jeg kjenner også at jeg får angst av masse folk, spesielt hvor det er mye støy, kjøpesenter, kaffe etc. Kroppen min er veldig sårbar for stress. Alt slår ut i uro/angst. Spesielt også med tanken: blir jeg frisk noen gang? Kan jeg begynne å jobbe igjen en gang? Min største frykt er å ikke bli "normal" slik jeg var. Angsten er verst. Noe dere kjenner dere igjen i?!"

Ja! Det var som om folkemengder gjorde vondt. Det var fælt å være på t-bana, selv om jeg aldri har hatt sosial angst. Spesielt bråk, som ungdomsskoleelever eller barnehageklasser, gjorde en t-bane-tur helt uutholdelig. Det med støy løste jeg med å hvert fall velge type støy selv - jeg hadde alltid med meg ipod når jeg skulle steder med mye folk, så kunne jeg stenge dem ute. Det med stress kjenner jeg også veldig igjen. Det å ha planer var helt forferdelig - da jeg var dårligst var noe så lite som å skulle vaske klær eller handle middag en såpass stor plan at jeg ble stressa av det. Psykologen min hjalp meg til å finne ut hva jeg ikke fikk angst av, og for meg var det ting som skjedde i øyeblikket. Hvis jeg befant meg i en situasjon, f.eks. å ha låst meg inne på badet eller ikke fant fram til et sted jeg skulle til, så gikk det fint. Men hvis jeg hadde visst dagen før at i morgen kommer jeg til å rote meg bort når jeg skal kjøre et sted, da hadde jeg blitt stressa. Så jeg prøvde å ha minst mulig planer. Hvis jeg skulle finne på noe med venner prøvde jeg å avtale det samme dag, for eksempel. 

Jeg er også fortsatt redd for å aldri bli normal igjen. Men når du blir friskere skjer forhåpentligvis det samme med deg som med meg - at når du får mer ut av livet igjen blir ikke de tankene like viktige lenger. Ja, jeg er fortsatt redd, men ikke på langt nær like mye. Før var målet å bli fortest mulig frisk så jeg kunne begynne å presse kroppen igjen, jobbe 100% og endelig begynne på karrieren. Nå er målet selvfølgelig fortsatt å bli helt frisk, men jeg er mye mer tilfreds nå som jeg tross alt klarer å gjøre ting som gir meg glede, som å være sosial, trene eller være rundt dyr. Nå som livet føles mer meningsfylt klarer jeg å ta det mer med ro. Jeg vet at jeg en gang kommer til å klare å jobbe 100%, og jeg vet at jeg ikke trenger å ha det så travelt. Dessuten, hvis jeg får en 50% jobb vil jeg få mye mer penger enn jeg får av Nav nå!

Utbrent dame spør oss om vi noen gang får tilbakeskritt. Ja, det er helt normalt! Det går bra i en periode, og så går det litt nedover igjen før det går bedre. I de dårlige periodene glemmer man de bra, og føler man kommer til å være syk bestandig. I de bra periodene blir man vant til å være bedre, slik at tilbakefallene føles helt grusomme. Psykologen min tegnet en kurve for meg som viste akkurat det der. Kurven for bedring går aldri helt rett til himmels, den går litt opp, litt ned igjen, litt mer opp, så går den kanskje rett i bakken før den sakte går opp igjen. Det går i rykk og napp, to steg frem, ett tilbake.

Tina spør om vi kjenner til noen leger som forstår utbrenthet, og det gjør vi i grunn ikke. Det eneste tipset jeg har er å få en psykolog som forstår utbrenthet, slik at du kan alliere deg med henne/ham. Da kan du si til legen din at du og psykologen har en plan for å få deg frisk, og at psykologen mener du trenger tid først. Du kan lese hva en psykolog sier om utbrenthet og nødvendigheten av å hvile her.  Den samme psykologen skriver på sine egne nettsider at "Utbrenthet kommer av FOR MYE AKTIVITET, hvor er da logikken med å "foreskrive" MER AKTIVITET?" Man har blitt syk av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å "bygge opp selvtilliten ved å jobbe", som legen din foreslår. Kanskje du kan printe ut noe informasjon om utbrenthet til legen din, eller finne noen gode argumenter for hvorfor du trenger hvile (som det med at man blir utbrent av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å gjøre enda mer). Du må nesten forklare legen hvilke symptomer du har og hvordan de slår ut. Det er dessverre mange som ikke forstår utbrenthet, og som tror man har ME når man er syk mer enn et par måneder, selv om de to sykdommene egentlig er veldig forskjellige, de bare har et par like symptomer. Eller de tror det dreier seg om kun angst. Angst hadde jeg i mange år, jeg bare ignorerte det. Hadde det bare vært angst, så hadde jeg jo jobbet likevel, det gjorde jeg jo før. Problemet er når man blir så sliten at man føler seg full, når man ikke har konsentrasjonsevne, er kvalm, svimmel eller ikke greier å se klart. Når det er normaltilstanden skal man jo ikke jobbe.

Til slutt vil jeg bare si at utbrenthet kan arte seg veldig forskjellig. Noen blir friske av to ukers sykmelding (jeg er ingen lege, men etter min mening har man ikke vært ordentlig utbrent hvis det er tilfellet), noen trenger 3-12 måneders sykmelding, andre trenger flere år på å komme seg igjen. Man har brukt lang tid på å ødelegge seg selv, og kroppen bruker lang tid på å bygge seg opp igjen, naturlig nok. Det viktigste er å finne sine egne tålegrenser og ikke tenke på hvor lang eller kort tid det tar for andre, eller hva andre forventer av en. Det var forventningspress som fikk deg syk i første omgang, ikke gå i den fella igjen. Det viktigste nå er å ta vare på kroppen og finne ut hva som skal til for at akkurat du skal bli frisk. Kanskje er det lange turer i skogen, eller 30% jobb, kanskje total hvile på sofaen noen måneder, opphold på rehabiliteringssenter, kanskje et par måneder på hytta, kanskje trenger du bare bytte jobb til en med klarere grenser mellom jobb og fritid, kanskje er du nesten frisk men trenger å ikke jobbe mer enn 70-80% et års tid til. Ikke tenk så mye på hva du skulle gjort, hva mannen din forventer av deg eller hva vennene dine gjør. Tenk på at nå skal du endelig være snill med deg selv. Det er faktisk det smarteste i lengden.

- Christiane

Det aller meste går over, utbrenthet også

Oi, nå er det lenge siden vi har vært her inne, og jammen har vi fått en del kommentarer selv om bloggen beklageligvis har vært rimelig død i det siste. Nå så jeg kommentaren fra en anonym som lurer på hvordan det går med oss, og om det går an å bli frisk. Og da må jeg bare gi deg en stor, god digital klem og si at selvfølgelig går det an å bli frisk! Ikke gi opp håpet. Er du noe i nærheten av hvordan jeg er, tenker du i disse baner: "Jeg føler meg ikke noe friskere enn i går, eller dagen før, eller uka før, hvordan skal jeg noen gang bli frisk, når det er så mye jeg ikke kan?" Men det aller meste går over, bare du gir det nok tid. Kanskje ser du ikke at du er friskere enn forrige måned, men hvis du fokuserer på det du kan og orker nå og sammenligner det med hvordan du var da du først ble syk, i stedet for alt du kunne og orket før du ble syk, ser du forhåpentligvis bedring. Gjør du ikke det enda, så er det bare fordi du fortsatt er i den fasen der kroppen er for syk til å takle noe særlig mer enn hvile. Da må du gi kroppen hvile. Det blir bedre! Det første året merket ikke jeg særlig forskjell heller. Men plutselig merket jeg at ting som før tok veldig lang tid å komme seg fra, som 17. mai eller julefeiring, nå tok mye kortere tid å bli friskere fra. I stedet for to uker gikk det to dager før jeg kunne gjøre noe annet enn...veldig mye ingenting.  Etter ett år med utbrenthet ble jeg egentlig bare sykere av å trene, men gjorde det likevel, fordi jeg tenkte at trening skal jo være så sunt. Ikke smart. Nå som det har gått to og et halvt år (herregud, så lenge allerede) kan jeg trene flere ganger i uka.

Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.

Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.

Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.

Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.

- Christiane