De fem utbrentstadiene

Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.

Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.

I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.

Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:

1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!

2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.

3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.

4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?

 5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.

Det er nå veien mot friskhet begynner.

Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.

Dette klarer du.

- Mari

Veien videre har flere kurver, men det går mest framover!

Det siste halvåret har det vært Christiane som har skrevet i bloggen vår. Jeg har ikke vært aktiv i det hele tatt, ikke engang for å svare på spørsmål. Ikke fordi det ikke har skjedd noe å skrive om, men fordi jeg har vært så opptatt med det som har skjedd at jeg har konsentrert energien mot det.

Så, for å oppsummere: I oktober begynte jeg i jobb. Eller, arbeidspraksis er det jo egentlig. Jeg får AAP, ikke lønn, og jeg jobber rett under femti prosent. Ta den, alle som mener at folk som går på Nav snylter på staten og liker å få penger rett på konto uten å gjøre seg fortjent til det. Jeg er så desperat etter å komme tilbake til et normalt liv at jeg jobber gratis.

Jeg har fått jobb i en bransje jeg veldig gjerne vil jobbe med. Ikke journalistikk, som jeg egentlig har blitt litt redd for etter at jeg sleit meg ut, men en jobb som gir meg mye, ikke er stressete og som handler om koselige ting, ikke å prestere og følge tidsfrister. Jeg har lang kjørevei dit, men det går overraskende bra.

I det siste har jeg begynt å si at jeg føler mg 90 prosent frisk.
Det vil ikke si at jeg er like frisk på alle områder, men generelt.

* Jeg klarer å gjøre flere ting på én dag, som å jobbe, handle, trene og dra i stallen, uten å ha masse hviletid innimellom.  
Før måtte jeg velge 1-2 ting og inkludere pauser. Mange pauser.

* Jeg får energi av å trene. Det er gøy.  
Før trente jeg én gang i uka og trengte hele uka på å komme meg igjen.

* Jeg kan ha en jobb. Være der fire dager i uka og kjøre fram og tilbake uten å bli helt ødelagt.  
Før var bare ordet jobb nok til å gi meg angst.

Det er ikke på alle områder jeg er frisk, riktignok. For eksempel at jeg ikke er i nærheten av å kunne jobbe hundre prosent. For å være ærlig skjønner jeg ikke at folk orker det, eller at jeg orka det før Å sjonglere full jobb med et liv.

Det verste er imidlertid det sosiale. Det er fortsatt utrolig slitsomt. Og da snakker vi ikke voldsomme fester der man mindler med 50 andre. Neida, en rolig middag med fem-seks personer kan være nok til at alt bare går rundt, at jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt og må ligge på sofaen etterpå. Å høre andre prate, og å delta i samtaler, er faktisk det som sitter aller mest igjen. Det å forholde seg til folk. Selv å møte én venninne kan være nok til å trenge pause.

Men det får gå. Det viktigste er at det går framover. Det kan være vanvittig frustrerende at det ikke går fortere, og at jeg fremdeles ikke er helt frisk! Det er nå TRE OG ET HALVT ÅR siden jeg innså at jeg var utbrent og slutta i jobben min. Jeg er ikke lenger ung og kunnskapsrik, jeg er i begynnelsen av tredveåra, har en halvferdig utdannelse og en jobberfaring som begynner å bli gammel. Jeg tåler ikke stress, blir relativt fort sliten og greier ikke en fulltidsjobb.

Det er jo egentlig til å grine av. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg på dette tidspunktet kom til å sitte i den samme leiligheta, være ute av stand til å jobbe med det jeg den gang brant for, se på husdrømmen som fjern og føle at livet bare går sakte forbi, så ville jeg ikke trodd dem. Jeg skulle jo opp og fram.

Man (jeg) må huske at det går sakte framover, men at det ikke er en rett kurve. Noen ganger må det nødvendigvis være "bumps in the road", full stopp, pauser, ting som ikke går så fort og smertefritt som man hadde tenkt. Å greie å trene like mye som før jeg fikk jobb er for eksempel umulig. Noe må vike, noe nytt kommer inn.

Jeg er friskere nå, men jeg er ikke framme. Oppoverbakkene er ikke like uoverkommelige og håpløse som før, og når de kommer klarer jeg dem bedre.

Og planen om å bli helt frisk er der like strekt som før. Det skal gå.

- Mari