Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker
takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
Hei!
SvarSlettFørst av alt, Takk for at dere har laget denne bloggen! Jeg er helt i startfasen av noe jeg tror er utbrenthet. De siste 5 årene har gått i et rasende tempo. Jeg har også hatt fryktelig mye motgang i de årene, noe jeg bare har ignorert ved å presse meg selv hardere. Jeg har skrudd av følelser for alt som er vanskelig. Selvfølgelig har jeg hatt noen depresjoner underveis, men jeg har alltid klart å jobbe, trene meg til den perfekte kroppen, være småbarnsmor og allt innhold av motgang inne i dette. "Plutselig" skjedde det at jeg sto i dusjen en kveld etter jobb og tårene rant. Jeg sov ikke den natta, men i to dager bare gråt jeg. Kom meg til legen, ble sykemeldt for depresjon. Så begynte jeg å bli bedre, gledet meg til jobb. Jobbet en hel dag,. kom hjem og fra lyn fra klar himmel datt jeg nedd i panikkhullet. Jeg var tilbake for full styrke, enda kraftigere denne gangen. Jeg gråt og hadde angst, og var kun en kropp med nervene utenpå. Jeg ble sykemldt igjen. Jeg hadde det bedre igjen, og tenkte jeg skulle trene. Det endte med at jeg snudde på parkeringen forran treninga i full angst, måtte bare dra hjem. Så har det bare blitt verre. Er kvalm, mistet matlyst, mitet nattesøvn og er livredd og nervøs. angst. Det gikk bra heromdagen,. så jeg dro til jobben for et lite besøk. Etter en halvtime måtte jeg bare unnskylde meg å dra derfra. Fikk angst og panikk, og alt ble rett i kjellern.
Planen var at legen ville jeg skulle prøve meg på gradert sykemelding fra neste uke. Det tror jeg ikke er mulig.
Men problemet er at jeg noen dager får gode dager. Som i dag. I dag er en god dag. selvom jeg nesten ikke har sovet i natt. Jeg har vært ute i frisk luft. og jeg har ikke angst i dag. bare uro. Og i de gode dagene innbiller jeg meg at alle de dårlige dagene var jeg som har overreagert. At de egentlig ikke var så ille. At jeg bare er lat. AT jeg kunne bare tatt meg sammen. Jeg tenker at jeg bare kan ta meg sammen, så kan jeg jobbe neste uke. Noen ganger når det er ille, ønsker jeg nesten å kjøre av veien, for da har jeg en "ekte" grunn som alle kan se (inkl. meg) som tvinger meg til å være sykemeldt. Kan dere forstå dette? Jeg går også jevnlig hos psykolog. Han har ikke snakket spesifikt om utbrenthet. Det er noe jeg har ressonert meg frem til selv. MEn jeg kjenner at jeg har fryktelig dårlig dømmekraft når det kommer til meg selv om egen helse. JEg må tillegge at når jeg gikk på "snørra" nå første gang, så jobbet jeg med å begynne å FØLE følelsene mine hos psykologen. Alt det ble for mye i tillegg til hurtiggående livet mitt.
Beklager at dette ble langt. Men vil gjerne høre hva dere tror.? Er dette "normalt"?, og hva tror dere om min teori om utbrent? Jeg har ingen å snakke med om dette. Og det har skjedd så nylig. og jeg skjønner INGENTING av hva som skjer med kroppen min...! MVh hilsen Mina
Har vært akkurat der du er
Sletthttp://www.anxietycoach.com/anxietytrick.html
Denne siden hjalp meg masse.. bare å venne seg til angsten , som om det var en hodepine.. så blir det bedre etterhvert og til slutt forsvinner
Hei..syns dt høres ut som du er på god vei til utbrenthet..ikke la dg styre til å begynne i jobb når du har dt sånn.Da risikerer du å bli sengeliggende av utmattelse.jg forstod heller ikke hva som skjedde md kroppen min,jg var sykemeldt i flere omganger og blei til slutt så syk at jg lå rett ut md kraftig hodepine,hjertebank og fryktelig svimmel og kvalm.fikk panikk angst og alt var bare vondt.søkte til slutt akutt hjelp på dps.og dt første sykepleier og psykolog sa var:kjære dg..du er utbrent.dt første rådet jg fikk var at jg skulle gjøre kun dt jg orket og hadde lyst til..så jg måtte holde mg unna alt som trigget stresset og angsten den første tiden..dt var som å dra å handle..være sosial..og heller legge ansvaret over på mannen for en periode.og dt var så godt..slippe å bekymre sg og være så pliktoppfyllende hele tiden.prøv å gjør gode ting for dg selv..tenn lys..lag dg en god kopp te..hør på god musikk..les en bok eller ta opp en hobby du kan like.og fordel husarbeidet på de amdre i huset..de klarer dt for en periode og du må la de få gjøre dt på sin måte..ta dg en ordentlig pause fra hverdagen og pass godt på dg selv:-)
SvarSlettHei, jeg sliter også med utbrenthet og alle følgene av dette. Men er det noen av dere som har slitt med nattsvette? Evnt har dere fått bukt med det? Mvh "utbrentsøster"
SvarSlettTakk for fokus på dette .
SvarSlettJa, hvordan går det med dere nå?
SvarSlettJeg har nettopp ramlet oppi gryta med alt av tillegg som angst, hjertebank og søvnproblemer. Det er to uker siden nå. Jeg var på vei til byen i bil og skulle spise ute med en god venninne. Jeghadde egentlig ikke tid for jeg hadde skolearbeid som lå og ventet hjemme. Skole, full jobb, alenemor, trening, pendling til kjæreste 30milunna. Jeg har i ettertid hørt at det er oppskriften på utbrenthet....jeg tenkte aldri tanken på at jeg var i faresonen....trodde dette var for de svakeste - de som ikke hadde vilje nok.. Men nei da, veggen kom i bilen, på vei til byen. Jeg stoppet bilen og klarte ikke å kjøre videre....mamma måtte hente meg. En lærepenge for livet!! Jeg skal aldri opp i samme tempo igjen!
Hei, jeg heter Elizabeth McRooney. Jeg bor i Europa og er en veldig glad kvinne i dag? Jeg fortalte meg selv at enhver utlåner som kunne forandre livet mitt og min familie, vil jeg referere til alle som leter etter lån til dem. De ga meg og min familie lykke, jeg hadde behov for et lån på 250.000,00 Euro. For å starte opp i mitt liv ble jeg henvist til dette ærlige og gudfylte låneselskapet som hjalp meg med et lån på 250.000,00 Euro, de er faktisk GUD fryktelige mennesker, et anerkjent lånefirma.
SvarSlettJeg er veldig glad for å ha fått lånet mitt fra dem i forrige måned. Hvis du har behov for et lån, og du er 100% sikker på å betale tilbake lånet, vennligst kontakt dem og vennligst fortell dem at Elizabeth McRooney har adressert deg til dem. Kontakt via E_mail: {trustfundfinaceservice@gmail.com)