Tre år etter smellen

I juni 2010 var jeg veldig dårlig. Jeg sov minst 11 timer om natta og en time om dagen, jeg prøvde å jobbe, ved hjelp av red bull og koffeinpiller, men klarte bare en dag i uka, resten av uka var jeg utslitt. Jeg trodde jeg bare var sliten. Det måtte da gå over. Jeg kunne ikke være utbrent, for de som var det, måtte da være sykere enn meg. Jeg, som året før gikk ned mange kilo fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg stort annet enn drikkeyogurt, red bull og cola. Jeg, som i flere år hadde jobbet nærmest døgnet rundt, husket dårligere og dårligere og fikk en jagende uro i kroppen. Jeg fikk anti-depressiva, tok så høy dose at jeg ble aggressiv, begynte å få søvnproblemer, fikk allergier, nedsatt immunforsvar og lavt stoffskifte. Bare jeg kom meg gjennom studiene ville det bli bedre. Men det jeg hadde jobbet så hardt for å oppnå - en grad som ville få meg inn i en morsom jobb - det skremte meg plutselig så voldsomt at jeg heller ville ta “drittjobber” for å slippe å forholde meg til jobber som ville kreve konsentrasjonsevne, hukommelse, ansvar, at noen stolte på mine evner. Evner? Hadde jeg det? Jeg var jo ikke verdt nok til å kunne være utbrent, en gang. Det var sånt andre ble, andre som hadde jobbet virkelig hardt i mange år. Jeg var bare litt sliten, og irritert fordi jeg var så svak at jeg var sliten. Jeg hadde jo bare studert. På et språk jeg ikke kunne da jeg dro. I et fremmed land. Og fått gode karakterer. Og klart alt selv. Og hatt sommerjobber. Men utbrent, nei, det kunne jeg vel ikke være.

Men det var jeg jo. Og det er skummelt å tenke på at det nå har gått tre år. Når man har vært med på hele turen, den ganske så deprimerende berg-og-dal-banen, med ganske mange daler i begynnelsen, er det vanskelig å huske på hvor langt man har kommet. Man blir mest sjokkert over hvor ufattelig lang tid det har tatt, og hvor langt andre har kommet i mellomtida. Jeg skulle jo bli noe skikkelig bra. I stedet har jeg blitt avhengig av nav.

I juni 2010 gikk jeg til legen. Fem måneder senere ble jeg endelig trodd av nav. Så begynte jeg hos psykolog. Den høsten var... Ganske fæl. Jeg husker jeg satt i sofaen og hadde angst fordi jeg skulle skru på vaskemaskinen, og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Med vaskemaskinen. Nå virker det så absurd at jeg ikke klarer å forstå hva problemet var. Og når jeg ikke forstår det selv er det vel ikke så rart at de fleste rundt meg ikke forsto meg den gangen.

Alt jeg gjorde var preget av angst, og å skulle gå gjennom hele den angstfylte lista med ting jeg skulle gjøre den dagen (f.eks. å gå på butikken) gjorde meg vettskremt. Planer ga meg også angst. Planer som å besøke noen venner i helga. Det fungerte ikke. Jeg kunne ikke bestemme meg for å være med noen på shopping en gang, fordi det var en plan, og planer betydde stress, og stress gjorde meg syk. Angstnivået var skyhøyt. Og energinivået var på bunnen. En tur i butikken kunne gjøre meg svimmel og kvalm, og etterpå sovna jeg ofte på sofaen. Store anstrengelser, som julefeiring eller en fest, tok lang tid å komme seg fra, ofte et par uker. Det ble mye sofatid. Og mye redsel for hva andre syntes. Gikk jeg på butikken på dagtid tenkte jeg at alle rundt meg så på meg som en naver og snylter som kunne være der på den tiden av dagen. Nå er jeg kjempeglad hvis jeg kommer meg til treningssenteret rundt halv 3, før alle slutter på jobb, slik at det ikke er så fullt der. Og hva de andre tenker om min arbeidssituasjon er ikke så farlig.

Jeg jobber 50% (i en attføringsbedrift), og jeg tåler det. Til høsten skal jeg begynne i et nytt tiltak der målet er å få en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. En ordentlig jobb. Det som var målet mitt da jeg brente meg ut under studiene. Det som gjorde meg vettskremt, fordi jeg var så utbrent at jeg ikke huska hva jeg hadde til middag i går og ikke fikk sett venner, fordi jeg fikk angst av å planlegge. Nå syns jeg jo så klart at det er litt skummelt med jobbsøking, men mer sånn som alle syns. Det er skummelt, men det er spennende, og jeg gleder meg til å begynne med noe “ordentlig”.

Nå kan jeg trene ca 4 ganger i uka uten å bli dårlig av det. Jeg kan konsentrere meg, jeg kan planlegge at jeg skal på fest eller besøke noen i helga, og ja, jeg legger fortsatt inn rolige dager, men herlighet så mye mer fleksibel jeg er, og så mye mer jeg kan gjøre. Jeg kræsjer kanskje en dag i måneden, og da er det en dag jeg er sliten og lei meg fordi jeg føler meg sånn, og dagen etter er jeg bra igjen og har nesten glemt det allerede.

Jeg har forstått hva som gjør meg syk og forhåpentligvis hvordan jeg kan unngå det i framtida. Jeg har blitt mye mer bevisst på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Hvis det er noe jeg ikke tåler, så gjør jeg litt mindre av det. Jeg har lært å ta pauser og rolige dager. Det er fortsatt vondt, men jeg gjør det. Jeg har skjønt at målet er ikke å komme seg inn i en 100% jobb så fort jeg bare klarer, men å holde meg frisk. Jeg leter fortsatt etter 50%-stillinger. Det gjør meg ingenting om jeg (etter en lang tilvenningsperiode) “bare” jobber 80% et par år. Jeg skal jobbe 100% og jeg kommer til å tåle det, men jeg skal ikke presse meg til å jobbe 100% før jeg vet det går bra og før jeg merker at kroppen min ikke tar skade av det. Det viktigste er å behandle seg selv bra og leve et liv der man er mer fornøyd enn misfornøyd. Jeg har massevis av ambisjoner og konkurranseinstinkt fortsatt, men det kommer i andre rekke, etter helse og tilfredshet.

Det har gått tre år, og det er skremmende at det har tatt så mye lenger tid enn jeg trodde det ville ta. Det er bittert å tenke på tida jeg har “kastet bort”. Men bedringen kom da jeg sluttet å skynde meg, og kanskje det ikke er så bortkastet å gå inn i arbeidslivet fullstendig klar over egne reaksjonsmønstre, ønsker og prioriteringer? Jeg skal ikke bli utbrent igjen, så nå slipper jeg hvert fall å få den smellen her på et senere tidspunkt, når det kanskje hadde “passet” enda dårligere.

Jeg skriver dette for å gi folk håp når det føles mest håpløst. Det er lys i enden av tunnelen. Og det trenger ikke ta så lang tid for deg som det gjorde for meg, det kommer an på hvor hardt du kjørte deg selv over hvor lang tid. Jeg håper du var smartere enn meg og stoppet før. Men uansett har du veldig gode sjanser til å bli helt frisk igjen, bare du lar det ta den tida det tar. God bedring!

- Christiane

Smågrus i veien, og verden rakner.

Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.

Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.

Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.

Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.

Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.

Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.

- Christiane

Sola skinner og jeg sitter inne

Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.

Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.

Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".

Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.

Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.

Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.

Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.

- Christiane

Det er lett å fange en utbrent. Vi liker å gå i feller, nemlig.

Nå har jeg skadet meg på trening og ligger på sofaen og venter på at foten skal bli bra. Det er kanskje like bra, for da blir jeg tvunget til å slappe litt av. Avslapning har aldri vært min sterke side. Det sier seg selv, siden jeg er utbrent.

Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.

Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.

Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.

Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.

Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.

De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen.  Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.

Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.

Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.

- Christiane

Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.

I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.

De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere. 

I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.

Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.

Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut. 

På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.

I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. 

Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?

Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.

- Christiane

Egen erfaring om behandling av utbrenthet

Og viktigheten av å tro på seg selv


I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.

Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.

I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.

Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.

Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.

Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.

Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.

Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.

For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.

Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.

Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!

Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.

Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.

- Christiane

Mer energi av trening? Ikke det, nei.

I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.

Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.

Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.

Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!

Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og  var utslitte neste dag.

Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har  vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.

Men jeg er sliten. Og jeg hater det.


I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else

(WDIAROM? - Travis)

- Mari

Aktiv på dagtid

Nå har jeg endelig kommet meg litt etter  17. mai, og kan skrive igjen (sånn går det når noen spør "hvor lang tid tar det vanligvis for dere å komme dere etter å ha gjort noe, som f.eks. en fullbooka 17. mai?" og jeg kjekt svarer "en dag eller maks to").

Jeg driver og ser på tilbudet til aktiv på dagtid i Oslo. Det er et kjenmpebra tilbud! Man kan være med på ballsporter, treningssentertimer, svømming, klatring osv for bare 250 kr i året. Aktiv på dagtid fins andre steder enn bare i Oslo også, altså, men jeg kjenner best til det i Oslo. Her er en oversikt over andre steder tilbudet fins. Nå som jeg ser på det, ser jeg at det er veldig dårlig ellers i landet... Jeg er fra ei lita bygd, og hvis jeg hadde bodd der enda kunne jeg ikke deltatt på noe av det der. Men ta en titt på siden, er du heldig bor du i nærheten av der tilbudet er bedre.

Anyway. Timeplanen til ApD Oslo er ganske variert og bra. Det jeg er interessert i, er å bli sterkere, trene opp knærne etter en skade, bygge litt muskler og trene kondis. Jeg liker kampsporter, innebandy, klatring og hestesport. Med så varierte interesser burde det være lett å finne noe bra. Det er bare et problem, og hintet ligger i navnet. Aktiv på dagtid. Nå har det seg sånn at utbrente mennesker trenger mye søvn, og jeg er et sånt utbrent menneske som sliter med angst i tillegg (yay me!). På timeplanen ser jeg at jeg kunne spilt innebandy på mandager klokka 10. Jeg har lyst! Men det er klokka ti... De har alt holdt på et kvarters tid i Voldsløkkahallen før jeg vanligvis står opp. Og det er langt unna der jeg bor. Trøblete kollektivt er det også herfra. Så jeg måtte stått opp grusomt tidlig for å rekke å være der i god tid til ti. Vi har erfaring med å komme for sent, og vet at da er det ingen vits i å komme. Når jeg vet at jeg skal stå opp tidlig, får jeg angst. Spesielt når jeg MÅ være et sted til en bestemt tid. Jeg må lure meg selv når jeg skal ta blodprøver tidlig på dagen pga stoffskiftet, og har en slags stående avtale med legen om å komme inn den dagen det passer best. Da kan jeg ta det en dag jeg tilfeldigvis våkner tidligere. Så hvis jeg vet at klokka ti på mandag morgen skal jeg være i en hall jeg ikke vet helt hvor er, og jeg må komme tidsnok, får jeg så mye angst og søvnproblemer at jeg kommer til å måtte sove resten av dagen, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.

Okei, så innebandy går altså ikke... Hva med klatring, da? Det kan man trene kl 12, og det går til nød an. Men det funker bare på sommeren, siden det nesten ikke fins parkeringsplasser der, så man må parkere langs veien når det ikke er for mye snø der. Kollektivt er det styrete, og vi ville blitt slitne før vi kom fram.

Styrketrening hadde vært noe! Men på nettsidene står det:

Trening i styrkerommet er veldig populært, og det kan fort bli mange som vil trene samtidig. Vær derfor oppmerksom på at trivselsreglene våre alltid blir nøye overholdt.

Det kommer altså til å være veldig mange mennesker der. Som ser at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og som ser meg trene. Jeg vet at ingen bryr seg om andre enn seg selv, men likevel... Siden mange som er utbrente også får angst, burde de kanskje leid lokalene på visse tidspunkter, slik at en visste at f.eks. fra klokka 11 til 13 er det bare folk fra aktiv på dagtid der, som ikke kommer til å se rart på en hvis en bare orker å trene i ti minutter, fordi de også er usynlig syke.

Sånn som det er nå, betaler jeg heller for å trene kickboksing på kvelden i nærheten her en dag i uka, jeg danser på kurs en kveld i uka (ironisk nok et rett-etter-jobben-kurs), og går turer. Det tar meg altfor mye energi å sette meg på t-bana, dra ned til sentrum og dra til nærmeste ApD-treningssenter på Vika tidlig på dagen.

Jeg, og sikkert mange utbrente med meg, bruker lang tid på å komme i gang med dagen. Alt går tregere enn vanlig, og hvis jeg stresser, kan jeg være klar til å dra et sted rundt halv tolv - tolv. Men klar til å trene er jeg først etter fire. Og da er aktiv på dagtid-tilbudet ferdig for lengst. I stedet for å simulere vanlig arbeidstid og gi folk noe å gjøre på dagtid - mellom linjene blir det altså sagt at dere får noe å gjøre mens dere egentlig skulle vært på jobb - burde aktiv på dagtid-tilbudet vare lenger utover dagen. Det burde vært "aktiv i hverdagen" i stedet. Poenget er jo at folk ikke er i arbeid, de klarer ikke vanlig arbeidstid. Hvorfor skal det da simuleres i treningstilbudet for den samme gruppa?

- Christiane

Fysisk aktivitet ved utbrenthet

De som er utbrente hører og leser ofte om at fysisk aktivitet, trening, skal være bra for dem. De får kommentarer fra venner og familie som forsøker å oppmuntre dem ved å si ting som "Det er ikke bra å bare sitte på sofaen, vet du, du må komme deg ut! Trening gir deg energi". Ofte føles disse kommentarene sårende, selv om intensjonen var god. Venner og familie som ikke har vært der selv kan jo ikke vite at enkelte dager er det å komme seg på butikken en seier i seg selv. De som opplever at trening gir dem energi, og at søvn gjør dem uthvilte, har kanskje vanskelig for å forstå at det ikke er sånn for alle, fordi det er så naturlig for dem. For meg kan sånne kommentarer oppleves som et hån, selv om det absolutt ikke var ment sånn. De som kan få noe ut av trening og blir uthvilte av søvn, de får noe som jeg ikke har mulighet til å oppnå, og så skal de gni det inn i tillegg. Sånn føles det.

Hvis en leter etter informasjon på nettet står det også mange steder at trening er bra ved utbrenthet. Mange kan sikkert ha utbytte av dette. Men det skumle er hvis folk tror det er noe galt med dem hvis de ikke orker å trene. Jeg tenkte at jeg må jo orke å trene, kanskje jeg blir friskere av det, kanskje det er min egen feil at jeg fortsetter å være syk hvis jeg ikke trener. Jeg trodde at ting var veldig svart-hvitt, akkurat som tipsene jeg leste. Verden er ikke svart-hvit, heldigvis.

Jeg har en idé som jeg skal prøve ut. Den er at alle har fasiten med løsningen til sin egen bedring. Hvis en person føler at hun eller han får mer energi av å trene og at det er bra for en, ja, så er det nok det. Hvis det virker som trening stjeler mye mer energi enn den gir, og en blir verre av det, så sier kroppen at trening ikke er bra - ennå. Det står nemlig også blant google-søkene at er man for utbrent vil trening gjøre det verre. Her er en artikkel skrevet av en psykolog som mener at det eneste som hjelper når du er såå sliten er "å gjøre masse, masse ingenting". Det tror jeg er det eneste som hjelper oss nå. Det var veldig godt å få en slags bekreftelse på at det er lov å ikke gjøre noe. Vi har fått kommentarer av typen "hva gjør dere hele dagen?", og det føles ikke så bra å svare "ikke noe spesielt". Jeg skulle så klart ønske at jeg kunne gjøre mer, jeg skulle gjerne begynt på sprangridning og innebandy igjen, og vært mer aktiv. Men når kroppen min sier så tydelig at en time trening i uka er nok, må jeg prøve å respektere det.

Men for mange fungerer det tydeligvis å trene. Her er en flunka ny artikkel fra 1999, der det står at folk i behandling må trene hver dag, og bedriftslegen sier at "stort sett alle blir friske" ved å bruke behandlingsopplegget. At fysisk aktivitet kan skape energi for noen er kjempepositivt. Men det at noe av det første som kommer fram på google er en artikkel fra "Bedre Gardsdrift" fra 1999 sier litt om hvor lite informasjon det egentlig fins om utbrenthet og hvordan man blir frisk av det.

Heldigvis er ikke det å trene helt svart-hvitt heller. Det er ikke sånn at enten...
...tar du en full-on Puls-Yngvar treningsmetode, med langkøyring flere timer i skogen, intervalltrening i bakker, styrketrening med fulle handleposer opp alle trappene mens du bytter på hvilket bein du hinker på
....eller så lar du være å gjøre noe.

Jeg leste en artikkel i aftenposten om ME, der en overlege forklarte at

"mange unge ME-pasienter møter velmenende helsearbeidere som tror på «den norske måten» å bli sterk på: En løpetur i skogen.
– Vår erfaring er at det blir de verre av. Men å legge seg ned i sengen er heller ingen løsning. Det er god dokumentasjon for en mellomting: gradvis og forsiktig opptrening til normalt hverdagsliv. I stedet for å presse seg til å gå f.eks. 500 meter, som for enkelte er helt på grensen av hva de orker, bør man heller gå 400 meter, men til gjengjeld gjøre det hver dag,
sier Bruun Wyller."

Jeg er klar over at ME og utbrenthet er to forskjellige ting, med forskjellige årsaker, men akkurat det med en mellomting tror jeg kan være en god idé. Hvis en orker å gå rundt huset hver dag, og ikke blir utslitt av det, så er det bedre enn ingenting. Å sitte i sola på balkongen en liten stund er kanskje bedre enn å ligge på sofaen inne. Men sånn som jeg opplever utbrenthet, må jeg høre veldig på kroppen også. Grensa for hva jeg tåler varierer veldig fra dag til dag. En dag kan jeg føle meg sterk nok til å gå eller ri en tur, mens det samme aktivitetsnivået hadde gjort meg helt utslitt en annen dag.

Jeg skulle så gjerne ønske det fantes litt klarere rammer! "Var det noen ekstra harde måneder på jobben som gjorde det? Ja, men her får du løsningen. Har du jobba deg sjuk i ett år, jaha, men da tar det så og så lenge. Kjempa deg gjennom flere år? Ja, da må du først gjøre sånn, og så sånn." Men nei, alle må finne sin egen fasit. Det er frustrerende, og det kan føles ensomt, men vi er ikke alene!

- Christiane

Jakten på en kur

Jeg og Mari har googlet, surfa og lett i bokhandler, både på nettet og i byen - i flere byer, faktisk - etter informasjon og bøker som omhandler utbrenthet. Burnout. Når man søker på burnout får man veldig mye om et spill som heter Burnout Paradise, som jeg ikke tror vil hjelpe oss noe særlig. Når man søker på utbrent i de største norske avisene, får man se at det ikke er et problem forbeholdt mennesker. De fleste saker er om utbrente biler, lastebiler, til og med MC-hus har blitt utbrent. Men det står ikke så mye om menneskers utbrenthet.

En artikkel omhandler Voe's utbrenthet, da.

"Jeg trengte en pause. Jeg hadde ingen flere ideer og ikke noe mer inspirasjon. Jeg var utbrent og mye gretten, forteller hun."

Voe var helt sikkert veldig, veldig sliten, antakeligvis var hun utslitt. Det skjønner jeg godt. Men utbrent, det var hun ikke.

Det er forskjell på å være utslitt og utbrent. Det skulle jeg så gjerne ønske at folk kunne forstå. Altfor mange sier ting som "Jeg hadde en så hard uke, så nå føler jeg meg skikkelig utbrent". Kanskje blir de til og med sykemeldt en uke eller to, før de kommer tilbake, opplagte etter å ha hvilt ut. Men sånn funker ikke utbrenthet. Når du er utbrent blir du ikke uthvilt av å sove åtte, ni, eller tolv timer. Når du er utbrent sitter du og ser på kaoset rundt deg og orker ikke å gjøre noe med det, selv om du har lyst. Når du er utbrent må du planlegge alt du gjør, fordi alt du gjør stjeler energi. Ut og gå en tur = hvile resten av dagen, kanskje til og med neste dag. Til og med å poste på en blogg blir hardt arbeid. Er du utbrent, får du ikke energi av å jogge en tur. Du blir ikke noe bedre av å jobbe deg gjennom det og ikke sykemelde deg. Du henter deg ikke inn igjen på en helg, eller en uke, eller en måned.

Men tilbake til internettsøk.

En gammel artikkel fra Aftenposten omhandler utbrenthet,  men det står stort sett bare at unge folk er mer utsatte enn eldre, og at 15 prosent av nordmenn i jobbklar alder er utbrent.

En nettside påstår den har en kur mot utbrenthet. Jeg tror ikke at den samme kuren virker for alle, dessverre. Det står at man bør trene hardt minst tjue minutter hver dag. Jeg tror det gjelder for folk som orker å støvsuge stuegulvet. Det står også at man skal "lese og lære". Det var det som gjorde meg utbrent i første omgang, og jeg har veldig problemer med grensesetting, som de fleste andre med utbrenthet. Det er nok sunt å lese litt, blader og sånt, men å si til meg at jeg bør bruke tida til læring er å gi meg angst for å kaste bort tida fordi jeg burde gjøre ting, og til slutt har jeg meldt meg på nettstudier og er tilbake der jeg var da jeg først ble utbrent.

Den smarteste nettsida jeg har lest om utbrenthet er denne (det sier i grunn litt når den beste siden er en som ikke klarer å skille mellom kronisk utmattelsessyndrom og utbrenthet). Her får man tips om hva man selv kan gjøre når man er utbrent, og det er ingen ville tips om å få energi av å bruke alle krefter på å trene eller fristes til å begynne å studere før man orker å gå ut døra.  I stedet får man råd om aktivitetstilpasning:

For å hente deg inn igjen, må du slutte å bruke for mye krefter. TIlpass aktivitetene til kreftene du har ved å vurdere:

• hvor anstrengende er aktivitetene?
• hvor lenge kan du holde på med hver aktivitet?
• må du hvile mellom aktivitetene?
• er noen aktiviteter så anstrengende at du bør utelukke dem for en periode?
• hvilke endringer bør gjøres i den daglige rutinen?

Og det er greit nok, det. Men hvor er grensene? Hvor mye aktivitet er for mye? Hvor lite er for lite? Hvor lenge skal man gå rundt sånn, uten å orke noen ting? Hvor lenge skal man trenge en hvilepause mellom frokost og tannpuss? Når skal man orke å gjøre morsomme ting igjen? Hvor mange artikler skal man lese som gir dårlig samvittighet fordi man ikke orker å være i særlig fysisk aktivitet hver dag?


Hvor er artiklene som gir en kur som fungerer for alle?

- Christiane

Klatrenekt i snøkaos

Noen ganger er ting veldig firkanta. Såpass at man kan begynne å lure på om Systemet egentlig vil at man skal komme seg tilbake til arbeidslivet noen gang.

I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det  noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.

Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis.  Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.

Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!

Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.

Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.

Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!

- Mari

Det gikk bra!

Vi overlevde treninga. Det er to uker siden sist vi var der, for forrige uke var energinivået lik null. I dag ble det mye pesing, pusting, sliting og pauser, men vi gjennomførte! Så får det heller være at morgendagen må tilbringes på sofaen.

Sånn er det nemlig. Gjennomfører du mye én dag kan du banne på at det blir et par dager til neste gang. Ikke fordi du ikke gidder, men fordi du føler deg d-ø-d. Enkelte tror at vi mirakuløst kommer til å bli kurert, sånn fra én dag til den neste, og har en tendens til å stille lynende intelligente spørsmål som "er du uthvilt nå?" "Det må da hjelpe å komme seg ut og få gjort no'?" og "har ikke du gått veldig lenge og drevet dank nå, egentlig?" Jeg prøver å forklare at det ikke er spesielt moro å plutselig tjene veldig mye mindre enn jeg gjorde da jeg var i arbeid, fordi staten baserer arbeidsavklaringspenger på en gjennomsnittslønn over tre år der jeg gikk opp 100.000, og at å sove 13 timer ikke alltid er nok. Vi vil faktisk ikke leve på staten, og vi trivdes i stor grad som arbeidstaker og student.

Men når du står midt i matbutikken og har aller mest lyst til å legge deg ned oppi fruktdisken og sove, eller grine, eller begge deler...er det ikke så lett å se for seg å klare en hel arbeidsdag. Når man må planlegge hva man skal gjøre dagen før og etter noe viktig (feks søndag - hvile, mandag-konsert, tirsdag-hvile, onsdag-psykolog, torsdag-hvile), er det ikke så lett å møte opp et sted hver dag, eller annahver dag for den saks skyld, og don't get me started on søvnproblemene som oppstår når man faktisk SKAL noe VIKTIG.

Så akkurat nå skal vi være veldig fornøyde. Vi dro på trening, vi døde ikke, og vi kom oss hjem. Så får vi se om vi greier å stå opp i morra. Hadde jo vært hyggelig!

- Mari

Kickboksingprosjekt

Nå sitter vi og kvinner oss opp til å dra på kickboksing. Oppkvinninga fungerer ved å sitte på sofaen og prøve å slappe av (det er vanskelig, det! Kommer sikkert flere poster her om akkurat dét), jeg drikker kaffe og Mari spiser sjokolade. Noe må vi ha for å øke energinivået nok til at vi kan innbille oss selv om at kickboksing, det orker vi! Kickboksingprosjektet begynte Mari på i fjor, og det funka kjempefint å begynne på. Å fortsette viste seg å være mer vanskelig, så nå prøver vi å motivere hverandre. Jeg begynte nå i januar, og hittil har vi hatt en oppmøteprosent på 50. Det betyr jo at vi har vært tilstede opptil flere ganger, og det må være bra.


- Christiane