Tre år etter smellen

I juni 2010 var jeg veldig dårlig. Jeg sov minst 11 timer om natta og en time om dagen, jeg prøvde å jobbe, ved hjelp av red bull og koffeinpiller, men klarte bare en dag i uka, resten av uka var jeg utslitt. Jeg trodde jeg bare var sliten. Det måtte da gå over. Jeg kunne ikke være utbrent, for de som var det, måtte da være sykere enn meg. Jeg, som året før gikk ned mange kilo fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg stort annet enn drikkeyogurt, red bull og cola. Jeg, som i flere år hadde jobbet nærmest døgnet rundt, husket dårligere og dårligere og fikk en jagende uro i kroppen. Jeg fikk anti-depressiva, tok så høy dose at jeg ble aggressiv, begynte å få søvnproblemer, fikk allergier, nedsatt immunforsvar og lavt stoffskifte. Bare jeg kom meg gjennom studiene ville det bli bedre. Men det jeg hadde jobbet så hardt for å oppnå - en grad som ville få meg inn i en morsom jobb - det skremte meg plutselig så voldsomt at jeg heller ville ta “drittjobber” for å slippe å forholde meg til jobber som ville kreve konsentrasjonsevne, hukommelse, ansvar, at noen stolte på mine evner. Evner? Hadde jeg det? Jeg var jo ikke verdt nok til å kunne være utbrent, en gang. Det var sånt andre ble, andre som hadde jobbet virkelig hardt i mange år. Jeg var bare litt sliten, og irritert fordi jeg var så svak at jeg var sliten. Jeg hadde jo bare studert. På et språk jeg ikke kunne da jeg dro. I et fremmed land. Og fått gode karakterer. Og klart alt selv. Og hatt sommerjobber. Men utbrent, nei, det kunne jeg vel ikke være.

Men det var jeg jo. Og det er skummelt å tenke på at det nå har gått tre år. Når man har vært med på hele turen, den ganske så deprimerende berg-og-dal-banen, med ganske mange daler i begynnelsen, er det vanskelig å huske på hvor langt man har kommet. Man blir mest sjokkert over hvor ufattelig lang tid det har tatt, og hvor langt andre har kommet i mellomtida. Jeg skulle jo bli noe skikkelig bra. I stedet har jeg blitt avhengig av nav.

I juni 2010 gikk jeg til legen. Fem måneder senere ble jeg endelig trodd av nav. Så begynte jeg hos psykolog. Den høsten var... Ganske fæl. Jeg husker jeg satt i sofaen og hadde angst fordi jeg skulle skru på vaskemaskinen, og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Med vaskemaskinen. Nå virker det så absurd at jeg ikke klarer å forstå hva problemet var. Og når jeg ikke forstår det selv er det vel ikke så rart at de fleste rundt meg ikke forsto meg den gangen.

Alt jeg gjorde var preget av angst, og å skulle gå gjennom hele den angstfylte lista med ting jeg skulle gjøre den dagen (f.eks. å gå på butikken) gjorde meg vettskremt. Planer ga meg også angst. Planer som å besøke noen venner i helga. Det fungerte ikke. Jeg kunne ikke bestemme meg for å være med noen på shopping en gang, fordi det var en plan, og planer betydde stress, og stress gjorde meg syk. Angstnivået var skyhøyt. Og energinivået var på bunnen. En tur i butikken kunne gjøre meg svimmel og kvalm, og etterpå sovna jeg ofte på sofaen. Store anstrengelser, som julefeiring eller en fest, tok lang tid å komme seg fra, ofte et par uker. Det ble mye sofatid. Og mye redsel for hva andre syntes. Gikk jeg på butikken på dagtid tenkte jeg at alle rundt meg så på meg som en naver og snylter som kunne være der på den tiden av dagen. Nå er jeg kjempeglad hvis jeg kommer meg til treningssenteret rundt halv 3, før alle slutter på jobb, slik at det ikke er så fullt der. Og hva de andre tenker om min arbeidssituasjon er ikke så farlig.

Jeg jobber 50% (i en attføringsbedrift), og jeg tåler det. Til høsten skal jeg begynne i et nytt tiltak der målet er å få en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. En ordentlig jobb. Det som var målet mitt da jeg brente meg ut under studiene. Det som gjorde meg vettskremt, fordi jeg var så utbrent at jeg ikke huska hva jeg hadde til middag i går og ikke fikk sett venner, fordi jeg fikk angst av å planlegge. Nå syns jeg jo så klart at det er litt skummelt med jobbsøking, men mer sånn som alle syns. Det er skummelt, men det er spennende, og jeg gleder meg til å begynne med noe “ordentlig”.

Nå kan jeg trene ca 4 ganger i uka uten å bli dårlig av det. Jeg kan konsentrere meg, jeg kan planlegge at jeg skal på fest eller besøke noen i helga, og ja, jeg legger fortsatt inn rolige dager, men herlighet så mye mer fleksibel jeg er, og så mye mer jeg kan gjøre. Jeg kræsjer kanskje en dag i måneden, og da er det en dag jeg er sliten og lei meg fordi jeg føler meg sånn, og dagen etter er jeg bra igjen og har nesten glemt det allerede.

Jeg har forstått hva som gjør meg syk og forhåpentligvis hvordan jeg kan unngå det i framtida. Jeg har blitt mye mer bevisst på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Hvis det er noe jeg ikke tåler, så gjør jeg litt mindre av det. Jeg har lært å ta pauser og rolige dager. Det er fortsatt vondt, men jeg gjør det. Jeg har skjønt at målet er ikke å komme seg inn i en 100% jobb så fort jeg bare klarer, men å holde meg frisk. Jeg leter fortsatt etter 50%-stillinger. Det gjør meg ingenting om jeg (etter en lang tilvenningsperiode) “bare” jobber 80% et par år. Jeg skal jobbe 100% og jeg kommer til å tåle det, men jeg skal ikke presse meg til å jobbe 100% før jeg vet det går bra og før jeg merker at kroppen min ikke tar skade av det. Det viktigste er å behandle seg selv bra og leve et liv der man er mer fornøyd enn misfornøyd. Jeg har massevis av ambisjoner og konkurranseinstinkt fortsatt, men det kommer i andre rekke, etter helse og tilfredshet.

Det har gått tre år, og det er skremmende at det har tatt så mye lenger tid enn jeg trodde det ville ta. Det er bittert å tenke på tida jeg har “kastet bort”. Men bedringen kom da jeg sluttet å skynde meg, og kanskje det ikke er så bortkastet å gå inn i arbeidslivet fullstendig klar over egne reaksjonsmønstre, ønsker og prioriteringer? Jeg skal ikke bli utbrent igjen, så nå slipper jeg hvert fall å få den smellen her på et senere tidspunkt, når det kanskje hadde “passet” enda dårligere.

Jeg skriver dette for å gi folk håp når det føles mest håpløst. Det er lys i enden av tunnelen. Og det trenger ikke ta så lang tid for deg som det gjorde for meg, det kommer an på hvor hardt du kjørte deg selv over hvor lang tid. Jeg håper du var smartere enn meg og stoppet før. Men uansett har du veldig gode sjanser til å bli helt frisk igjen, bare du lar det ta den tida det tar. God bedring!

- Christiane

Smågrus i veien, og verden rakner.

Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.

Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.

Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.

Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.

Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.

Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.

- Christiane

Jeg er redd

Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?

Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.

Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.

Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.

Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.

- Christiane

Utbrente trenger ikke dyttes utfor stupet, de hopper gjerne selv

Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.

Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.

Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.

Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.

På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.

I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.

Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.

I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"

Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?

Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.

- Christiane