Fysisk, kognitivt eller sosialt sliten ved utbrenthet?

Jeg har hatt fri fra jobb en uke, og det har gitt meg mye mer energi. I går var jeg på joggetur, og det var så godt å kjenne at kroppen virker. Jeg var (nesten) ikke redd for at kroppen ikke skulle tåle det, og jogget oppover bakker som var slitsomme å gå for ikke lenge siden. Jeg hadde en sånn flyt, jeg følte meg så frisk, jeg kunne bruke kroppen! Og da begynte jeg å reflektere en del over komponentene i utbrenthet, i hvert fall i min. Som jeg ser det, er det tre deler.

Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.

Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.

Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.

Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.

I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.

Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.

Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.

- Christiane

Jeg er redd

Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?

Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.

Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.

Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.

Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.

- Christiane

Utbrente trenger ikke dyttes utfor stupet, de hopper gjerne selv

Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.

Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.

Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.

Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.

På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.

I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.

Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.

I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"

Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?

Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.

- Christiane

Oss late, negative utbrente i mellom

Jeg jobber nå 50% i en attføringsbedrift. Jeg mener helt seriøst at vi i Norge, og kanskje spesielt i de største byene, er veldig heldige som har de tilbudene vi har. Jeg er takknemlig for at jeg får være der, og at jeg får bruke dette som et springbrett, forhåpentligvis til en karriere jeg blir fornøyd med.

Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.

Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.

Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.

Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.

Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.

Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.

- Christiane

Snart har det gått tre år...

Denne bloggen har dødd litt. Det er egentlig en veldig bra grunn til det, nemlig at vi har blitt mye bedre begge to. Vi har ikke like stort beov for å få ut frustrajoner lenger, og hverdagen begynner å stabilisere seg. Men nedturene kommer jo innimellom. Selv om det ikke er på langt nær like ofte som før.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.

Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.

Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!

Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.

For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk. 

Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.

Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.

For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.

I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.

Tre år holder. Det er nok nå.

- Mari

Det er bare DU som vet når du er frisk!

Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.

Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.

Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.

Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"

Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.

Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.

Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.

Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.

Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.

Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.

Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.

Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.

- Mari

Arbeidspraksis i skjermet virksomhet - nå har jeg begynt

De siste ukene har jeg stresset ganske mye med at jeg skulle begynne i arbeidspraksis i skjermet virksomhet - APS. Det er en fryktelig stor og skremmende overgang å gå fra 0 til 50%, som jeg måtte gjøre. Det er visst ikke sånn overalt, at man må begynne med 50% på APS, men der jeg går er det sånn. Det visste ikke saksbehandleren min da hun søkte meg inn, så det ble et ganske stort sjokk da jeg fikk høre det første gang.

Likevel tror jeg at jeg har vært veldig heldig med tiltaket. Det gir meg bra muligheter videre, uten at jeg vil si så veldig mye om hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være. Jeg vil ikke bli gjenkjent. Men jeg vil fortelle at det fins bra tiltak som kan gi en mye positivt. En må ta en del ansvar selv for å komme med på de bra tiltakene. Google attføringsbedrifter i din kommune, og finn ut hva som ville vært bra for DEG. Ikke tenk på hva Nav forventer. Nav er et system som putrer videre uansett hva den enkelte måtte mene - hvis ikke du tar ansvar og kommer med forslag selv, vil Nav finne noe for deg, og da kan du jo havne hvor som helst. Men hvis du finner noe du virkelig har lyst til å prøve, kan du få Nav med på å hjelpe deg med å begynne der.

Det er mye positivt med tiltaket jeg skal begynne på. Det virker som det er bra miljø, bra arbeidsoppgaver, fint å ha på CV'en, veldig trivelige lokaler. Men det er en del negativt også, hvert fall i begynnelsen. Slike tiltak skal passe for folk med veldig forskjellige bakgrunner. Og alle må trykkes ned i samme mal. Så derfor må de ha en veldig bred mal, slik at alle passer inn i den sånn noenlunde. Jeg vet ikke hvorfor de andre er der, men jeg kan gjette på at det er alt fra sosial angst, vanlig angst, depresjoner, utbrenthet, fysiske skader til at det bare ble veldig vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet igjen etter nedskjæringer ved forrige arbeidsplass. De fleste deltakerne har mye bra på CV'en, lange utdannelser eller over tiårig yrkeserfaring. Så hvorfor blir vi behandlet som ungdomsskoleelever? Jeg begynte å skrive en lang forklaring her nå, men jeg vil ikke bli gjenkjent. Uansett, det er mye positivt og mye negativt med tiltaket. Og jeg tror det kommer til å bli mye mer positivt. Jeg må uansett lære meg å ta ting med ro, så det er nok bra det går sakte.

Overalt i livet vil vi finne folk som ikke er bra for oss. Det kan være "venner" som bruker oss som emosjonell søppelbøtte, der vi ender opp med å måtte fikse verden for dem uten å noen gang få noe igjen for det, annet enn å bli utslitt av det. Eller det kan være folk som gir oss stress, angst eller andre negative følelser. Jeg har fått en sånn på tiltaket. Det er en person som sikkert er veldig stresset selv pga alt det nye, hele situasjonen med at det plutselig blir forventet ting av oss igjen. Så denne personen løser det med å prøve å få meg til å se dårlig ut, for å se bra ut selv. Eller å prate så mye om ting personen er redd for selv, for å "få med seg" noen på stresset. Dytte stresset over på meg. Men det som er så bra nå som jeg er friskere er at jeg ser at det er akkurat det som skjer. Det er ikke at jeg ikke får til ting eller blir for stresset. Det er denne personen som har sine egne problemer, og som takler dem ved å prøve å gi dem til andre. Og det er klart jeg kommer til å møte mange sånne folk i yrkeslivet også. Problem-pushere, kranglefanter, emosjonssøppelbøtte-kolleger, sjefer som løser sine egne dårlige dager ved å kjefte på andre. Og da gjelder det å være klar over at det er det som skjer, og ikke la andre mennesker stjele den dyrebare energien vi har. 

Energi, ja. Jeg var redd jeg kom til å bli helt ødelagt av 50%, og bare ligge som en pøl på sofaen. Men hittil har det gått overraskende bra. Jeg må være klar over at det fortsatt kan komme en kræsj, men også at jeg kan komme over den kræsjen. Jeg må passe på å ta pauser, tenke på aktivitetstilpasning, ikke trene for mye, ikke gjøre for mye utenom jobb. 

Jobb... Jeg har faktisk en jobb! :) Det er ganske kult. Og fortsatt litt skummelt.

- Christiane

Kunsten å gå framover uten å falle

I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.

Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?

Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.

Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.

Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.

***

Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.

Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.


Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og  noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.

Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.

Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!

- Mari

Tiltak og nerver og ikke glem å puste og slappe av...

Det har skjedd noen forandringer i det siste, og det føles som det har gått veldig fort, selv om det jo ikke har gått fort, akkurat. Vi er vant til å ha som eneste jobb å prøve å bli friske, så alt som er mer enn det føles plutselig mye. Jeg fikk et brev fra attføringsbedriften og skal veldig snart på et slags seminar der, for å få vite mer om tiltaket. Det er tidlig om morgenen, i alle fall tidlig for et B-menneske som meg, to dager på rad. Og jeg er nervøs.

Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.

Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:

Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om  hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har  kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.

Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!

- Christiane

Det går framover. Håper jeg.

I januar var jeg på samtale i en attføringsbedrift, om muligheten av å bli med på et APS-tiltak som virka skikkelig bra for meg. Det var ca tre måneders ventetid, noe som passa meg bra, siden de sa at jeg måtte jobbe 50%, og jeg ikke var frisk nok for det enda. Men nå er jeg friskere, og i tillegg har saksbehandleren min hos nav sagt at vi sikkert kan få til en ordning der jeg ikke trenger å jobbe riktig så mye i begynnelsen.

Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.

Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.

Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.

Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.

Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.

- Christiane

Nå har vi prøvd Tankefeltterapi!

For en tid tilbake skrev vi et innlegg om et Tankefeltsterapiseminar vi var på. Mats Uldal prata om hvor bra TFT er, men vi syntes det ble mye prat og lite handling. I tillegg slo vi fra oss å prøve, fordi behandlingen er så dyr.

Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.

Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.

Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.

Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.

Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.

For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.


MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.

Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.

Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.

Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.

Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.

CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.

Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.

Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.

Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.

Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.

Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.

All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.

Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.

Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!

- Christiane og Mari

Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?

Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.

En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra. 

Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt. 

En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det. 

Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt? 

Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.

Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen. 

Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.

- Christiane

Hvordan vet du at du er utbrent?

Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.

Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.

Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.

* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet. 
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....

* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega  kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.

* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.

* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.

* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel.  Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.

* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.

* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.

* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.

For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.

- Mari

Det er lett å fange en utbrent. Vi liker å gå i feller, nemlig.

Nå har jeg skadet meg på trening og ligger på sofaen og venter på at foten skal bli bra. Det er kanskje like bra, for da blir jeg tvunget til å slappe litt av. Avslapning har aldri vært min sterke side. Det sier seg selv, siden jeg er utbrent.

Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.

Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.

Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.

Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.

Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.

De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen.  Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.

Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.

Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.

- Christiane

Effekten av oppussing på utbrente

Nå er jeg sliten, nå. Vi får nytt kjøkken om dagen, som betyr snekkere og rørleggere og elektrikere inn og ut av leiligheta hele dagen. Til og med dattera til elektrikeren kom innom. Jeg hadde ikke tenkt videre over det hvis kona til rørleggeren og bikkja til snekkeren og svogeren til snekkerassistenten kom innom heller.

De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.

Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.

Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.

I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.

Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!

Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.

- Christiane