Lyset er tilbake

Det føles som om sola endelig har kommet tilbake etter en lang vinter uten sol. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer seg i Nord-Norge, når det blir så mørkt her nede. I år føltes det som om mørket og kulda fikk alt til å stå stille. Jeg har alltid vært veldig glad i vinter, og det var hardt å stå på sidelinja i år. Å vite at andre stod på slalom, gikk på skøyter, akte i korketrekkeren, rei over snødekte jorder i full galopp. Mens jeg ikke orka noen av delene.

Men nå har soltimene økt og lyset er tilbake. Det har gitt oss et helt annet energinivå! Nå føles det som om et sted der framme er det faktisk lys i tunnelen. Jeg har faktisk fått såpass mye energi og blitt såpass mye bedre at jeg klarer å gjøre ting uten å få angstanfall. Don't get me wrong, Herr Angst er fortsatt der innimellom, men seirene er så mye større. Jeg dro for eksempel hjem til mamma og pappa forrige uke, og da er angsten min veldig orginal. Jeg får angst av å forflytte meg, selv om det bare er hjem til der jeg bodde fra jeg var 14, eller tilbake til Oslo der jeg har bodd siden november. Begge steder er relativt trygt, vil jeg si. Og nå har jeg snart kommet fram til det fantastiske (ja, det er faktisk gode nyheter innimellom alt det her). Jeg dro på torsdag, og kom tilbake til Oslo på søndag. På fredag hadde jeg slått meg til ro, og hadde to relativt angstfrie dager! Selv om Mari ikke var med meg som angstdempende.

Det var en kjempeseier for meg å kunne forflytte meg, helt alene, og ikke ha sammenhengende angst hele tida. Selvfølgelig er det hardt hvis jeg tenker på alt jeg gjorde før. Da jeg prata med psykologen om det lo vi av det, siden jeg ikke hadde angst da og klarte å se det utenifra. Før dro jeg til et helt annet land, lærte meg en by på egen hånd ved hjelp av kart, fant steder å bo selv, flytta når jeg ville selv, lærte meg et språk for det meste selv. Og nå... får jeg angst av å dra hjem til mamma og pappa. Men da må jeg bare klare å tenke på hvordan det føltes å klare alt selv og være selvstendig, og huske på at jeg fortsatt er den personen, så jeg kan føle det sånn igjen.

Da jeg dro til mamma og pappa og hadde angstfrie dager er ikke eneste gangen jeg har merka bedring. Rett før helga klarte jeg å dra ned i byen og gå på et dansekurs, uten å få angstanfall kvelden før fordi jeg skulle noe og fordi jeg ikke visste helt hvor det var. Det høres ikke så mye ut, men for noen som fikk angst av hva som helst av planer er det ganske stort.

Jeg har orka å gjøre mer fysisk, som å danse og gå turer sammen med Mari og Horsey, og psykisk, som å ha flere planer på samme dag. Det er en ganske utrolig bedring med tanke på hvordan jeg følte meg i januar. Nå skal jeg bare nyte de lysere dagene, kjærligheten (vi feirer snart ettårsjubileum) og å kjenne at kroppen blir sterkere. Ha en kjempefin vår!

- Christiane

Happiness on Earth isn't just for high achievers

En guide til elever/studenter med store ambisjoner og høye mål.

Kanskje vet du ikke helt hva du vil bli. Kanskje tenker du at du må få veldig gode karakterer, sånn at du kan bli det du vil. Kanskje setter du andre grenser og regler for deg enn for andre. Det er bra hvis venninna di får en firer, men du må minst ha fem for at det skal være bra. Selv når du får en femmer eller sekser blir du ikke kjempeglad, du blir bare ikke skuffa. Du tenker på neste mål, uten å gi deg selv tid til å være stolt av deg selv for det du oppnådde.

Det er faktisk helt i orden om du ikke vet hva du vil bli. Det finner du ut av mens du lever. Du må ikke presse deg hardere enn alle andre for å finne meninga med livet.

Og vet du hva? Etter at du har pressa deg hardere enn alle andre, og vært snill mot alle andre enn deg selv, og oppnådd de resultatene du ville - finner du ikke meninga med livet.

Jeg vil ikke påstå at jeg vet hva meninga med livet er. Men jeg tror Regine Stokke hadde mer peiling enn en ambisiøs student.

"Kjærlighet er nøkkelordet. Har man ikke kjærlighet til livet sitt, har man ikke noe å leve for. Man lever for kjærlighet til familien, til venner, til naturen, til musikk, til interesser, til dyr, til kjærester. Da har man en mening med livet."

Er du som jeg var, og til dels fortsatt er, så gidder du ikke høre etter nå. Du har bare ett liv og du skal gjøre mest mulig ut av det. Men når du blir gammel kommer du ikke til å tenke "Jeg skulle ønske jeg hadde lest mer og jobba hardere". Du kommer til å ønske at du ble med ut den gangen du ikke hadde tid fordi du skulle lese til kjemiprøva, at du tok rådet til mannen din og gikk ned til 80 % stilling i stedet for å få hjerteinfarkt av stress, at du tok deg tid til å være med de du er glad i, at du ikke jobba så mange sene kvelder at du ikke huska hvilke av barna dine som hadde hvilke matallergier, at du gikk flere turer i skogen med hunden, at du så flere solnedganger.

Hvis ikke jeg hadde blitt utbrent, hadde jeg helt sikkert holdt på sånn enda: Jaget etter Det Rette Studiet For Meg, funnet noe bedre, lært meg mer, fått grader og bokstaver i navnet mitt, fått en imponerende, om enn noe sprikende, CV, blitt utrolig deprimert, mista meg selv.

Jeg sov åtte og en halv time i natt. Så jeg våkna helt utslått. Jeg klarte etterhvert å karre meg ut av senga og etter en stund ordna jeg meg frokost. Nå er jeg fortsatt så trøtt at jeg ikke ser helt klart, og jeg har ikke orka å gjøre fysioterapiøvelsene mine. Jeg bare sitter her på sofaen, og utvikler hodepine av dataskjermen, så snart må jeg slutte å skrive også. Jeg er utrolig frustrert, fordi jeg er enda mer sliten nå enn jeg var i høst. Jeg antar det er vintermørket som gjør det. I dag får jeg ikke gjort noe annet enn å sitte her inne i leiligheta og prøve å holde angsten (som jeg fikk i pakketilbud sammen med utbrentheten) unna.

Men når jeg blir frisk, da skal jeg...

• Ha energi til å finne på morsomme ting med Mari
• Begynne å ri ordentlig igjen, og til slutt begynne på sprang igjen
• Gå ordentlige turer i skogen igjen
• Stå på slalom!
• Kanskje lære meg å stå på snowboard?
• Spise lunsj på kafé uten å bli sliten av det
• Si ja til avtaler med venner uten å måtte ta forbehold om at jeg kanskje ikke orker og uten å måtte si at de ikke bør regne med at jeg kommer
• Begynne å spille gitar ordentlig igjen
• Kanskje få igjen skrivelysta?

- Christiane

Lesbisk lykke??

Nå skal jo denne bloggen egentlig handle om utbrenthet, men akkurat dette må bare kommenteres.
Så en koselig artikkel om noen som har funnet lykken gjennom et tv-program de har vært med på. Det er jo veldig fint for dem, men hvorfor skrive Lesbisk lykke i overskriften?
De ville da aldri finne på å skrive "heterolykke"? "Heteroparet" eller "det heterofile paret fant kjærligheten da de møtttes under tv-showet Korslaget"...? Det at de er lesbiske kommer jo godt fram av teksten, navnene og bildet? Hva er lissom lesbisk lykke? Jeg skjønner jo at det er litt annerledes enn heterofile forhold... men det eneste som er annerledes er jo at det er to personer av samme kjønn. Selve lykken, selve kjærligheten og selve forholdet er da ikke noe annerledes?!

Personlig synes jeg det er veldig fint at skeive viser kjærligheten offentlig. Det er nemlig ikke så enkelt bestandig. Biler tuter når vi leier langs gata, folk stirrer, stiller svært personlige spørsmål og sier ting som "du kan da ikke være SÅNN, du er jo ikke stygg. Ikke ser du ut som en mann heller!" Da jeg og Christiane en gang for noen måneder siden kyssa utenfor blokka for å si hadet (dette var før vi bodde sammen, og det var ikke snakk om noen som helst form for råklining her), gikk en mann fra naboblokka og bort til  bilen sin. Han holdt på å gå rett inn i den, fordi han stirra på oss. Så satte han seg inn i bilen, fremdeles stirrende. På dette tidspunktet hadde vi slutta å kysse for lengst, vi bare sto inntil hverandre. Han rygga ut, uten så se seg for, og kjørte forbi oss med hodet omtrent hengende ut av vinduet. Så forsvant han ut på veien, fremdeles uten noengang å ha sett ut av frontruta, og uten å prøve å være diskret. Til slutt endte vi med å vinke til ham, fordi det så så håpløst ut. Og han vinka tilbake også, gitt!

Så ja, det er ikke alltid like lett å vise kjærligheten, fordi man får så rare tilbakemeldinger. Men lesbisk lykke? Trodde da det hørte Se og Hør-terminologien til!

- Mari