Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker
takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
Viser innlegg med etiketten behandling. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten behandling. Vis alle innlegg
onsdag 24. april 2013
lørdag 9. februar 2013
Sola skinner og jeg sitter inne
Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
fredag 18. januar 2013
Spørsmålsrunde
I det siste har vi fått en del spørsmål i kommentarfeltet på postene våre, så vi tenkte å svare på dem i en egen post, for det blir mer oversiktlig. Hvis noen har flere spørsmål må dere bare skrive dem som kommentarer til denne posten, så skal vi svare så godt vi kan på dem.
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Hvis du er så sliten at du ikke greier å gjøre noe uten å bli sykere av det kan det faktisk hende det er bra å ligge på sofaen hele dagen. De første månedene vi var syke, var det ikke mye vi gjorde. Hvis du gjør ting du egentlig ikke har energi til, vil du bare bryte deg ned ytterligere. Men så klart, hvis du merker at du blir friskere av å gjøre ting, så er jo det bare positivt. Du må nesten kjenne etter selv, hvor på utbrentskalaen kroppen din befinner seg akkurat nå.
Hva jeg fylte dagene med... På dårlige dager var det mest sofa, avis, tekopper, tv, pledd og mørke. Eller sitte ute i sola, hvis det var vær til det. Jeg prøvde å finne noe å glede meg over selv på dager der alt føltes håpløst, som en god kopp te eller yndlingsprogrammet på tv.
På gode dager kunne det være en gåtur, lage middag, lese, en tur i stallen... Det å fylle tida gikk egentlig av seg selv. Vi har fått spørsmål som "hva gjør dere hele dagen?", men da vi var skikkelig dårlige var ikke det noen problemstilling, for det var lite vi orket å gjøre. Så da gikk bare dagene uten at vi egentlig gjorde noe som helst.
Det jeg gjorde for å bli frisk var å få meg en bra psykolog og begynne å forstå hvordan angst og utbrenthet hang sammen, og så lærte jeg meg å kjenne etter på signalene til kroppen. Jeg hadde brukt så mange år på å ignorere det når kroppen var sliten at jeg til slutt fikk angst av alt kroppen tolka som noe som kunne gjøre meg sliten. Jobb eller studier ga meg angst, fordi kroppen hadde opplevd at det gjorde meg sykelig sliten. Så jeg ga kroppen tid. Mye tid, mye hvile. Det var slitsomt, fordi jeg aldri hadde tatt pause på den måten før. Så jeg sleit mye med dårlig samvittighet - i en lang periode turte jeg nesten ikke gå på butikken i vanlig arbeidstid, fordi jeg følte alle ville skjønne at jeg ikke jobbet. Men når jeg aksepterte at kroppen min trengte pause nå, gikk det bedre. Man må bare ta tida til hjelp. Og så når man blir frisk nok, kan man begynne å gjøre ting. Gradvis.
Så det korte svaret på hva jeg gjorde er: Hvile. Mye. Og så sakte og gradvis bygge opp kroppen igjen, fra korte gåturer til lange joggeturer. Men ikke før man faktisk tåler det, og ikke merker ettervirkninger av aktivitet. Hvis du begynner å trene før du tåler det, vil du bare gi kroppen enda flere belastninger den må prøve å komme seg etter.
Og så spurte MA oss:
"Jeg kjenner også at jeg får angst av masse folk, spesielt hvor det er mye støy, kjøpesenter, kaffe etc. Kroppen min er veldig sårbar for stress. Alt slår ut i uro/angst. Spesielt også med tanken: blir jeg frisk noen gang? Kan jeg begynne å jobbe igjen en gang? Min største frykt er å ikke bli "normal" slik jeg var. Angsten er verst. Noe dere kjenner dere igjen i?!"
Ja! Det var som om folkemengder gjorde vondt. Det var fælt å være på t-bana, selv om jeg aldri har hatt sosial angst. Spesielt bråk, som ungdomsskoleelever eller barnehageklasser, gjorde en t-bane-tur helt uutholdelig. Det med støy løste jeg med å hvert fall velge type støy selv - jeg hadde alltid med meg ipod når jeg skulle steder med mye folk, så kunne jeg stenge dem ute. Det med stress kjenner jeg også veldig igjen. Det å ha planer var helt forferdelig - da jeg var dårligst var noe så lite som å skulle vaske klær eller handle middag en såpass stor plan at jeg ble stressa av det. Psykologen min hjalp meg til å finne ut hva jeg ikke fikk angst av, og for meg var det ting som skjedde i øyeblikket. Hvis jeg befant meg i en situasjon, f.eks. å ha låst meg inne på badet eller ikke fant fram til et sted jeg skulle til, så gikk det fint. Men hvis jeg hadde visst dagen før at i morgen kommer jeg til å rote meg bort når jeg skal kjøre et sted, da hadde jeg blitt stressa. Så jeg prøvde å ha minst mulig planer. Hvis jeg skulle finne på noe med venner prøvde jeg å avtale det samme dag, for eksempel.
Jeg er også fortsatt redd for å aldri bli normal igjen. Men når du blir friskere skjer forhåpentligvis det samme med deg som med meg - at når du får mer ut av livet igjen blir ikke de tankene like viktige lenger. Ja, jeg er fortsatt redd, men ikke på langt nær like mye. Før var målet å bli fortest mulig frisk så jeg kunne begynne å presse kroppen igjen, jobbe 100% og endelig begynne på karrieren. Nå er målet selvfølgelig fortsatt å bli helt frisk, men jeg er mye mer tilfreds nå som jeg tross alt klarer å gjøre ting som gir meg glede, som å være sosial, trene eller være rundt dyr. Nå som livet føles mer meningsfylt klarer jeg å ta det mer med ro. Jeg vet at jeg en gang kommer til å klare å jobbe 100%, og jeg vet at jeg ikke trenger å ha det så travelt. Dessuten, hvis jeg får en 50% jobb vil jeg få mye mer penger enn jeg får av Nav nå!
Utbrent dame spør oss om vi noen gang får tilbakeskritt. Ja, det er helt normalt! Det går bra i en periode, og så går det litt nedover igjen før det går bedre. I de dårlige periodene glemmer man de bra, og føler man kommer til å være syk bestandig. I de bra periodene blir man vant til å være bedre, slik at tilbakefallene føles helt grusomme. Psykologen min tegnet en kurve for meg som viste akkurat det der. Kurven for bedring går aldri helt rett til himmels, den går litt opp, litt ned igjen, litt mer opp, så går den kanskje rett i bakken før den sakte går opp igjen. Det går i rykk og napp, to steg frem, ett tilbake.
Tina spør om vi kjenner til noen leger som forstår utbrenthet, og det gjør vi i grunn ikke. Det eneste tipset jeg har er å få en psykolog som forstår utbrenthet, slik at du kan alliere deg med henne/ham. Da kan du si til legen din at du og psykologen har en plan for å få deg frisk, og at psykologen mener du trenger tid først. Du kan lese hva en psykolog sier om utbrenthet og nødvendigheten av å hvile her. Den samme psykologen skriver på sine egne nettsider at "Utbrenthet kommer av FOR MYE AKTIVITET, hvor er da logikken med å "foreskrive" MER AKTIVITET?" Man har blitt syk av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å "bygge opp selvtilliten ved å jobbe", som legen din foreslår. Kanskje du kan printe ut noe informasjon om utbrenthet til legen din, eller finne noen gode argumenter for hvorfor du trenger hvile (som det med at man blir utbrent av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å gjøre enda mer). Du må nesten forklare legen hvilke symptomer du har og hvordan de slår ut. Det er dessverre mange som ikke forstår utbrenthet, og som tror man har ME når man er syk mer enn et par måneder, selv om de to sykdommene egentlig er veldig forskjellige, de bare har et par like symptomer. Eller de tror det dreier seg om kun angst. Angst hadde jeg i mange år, jeg bare ignorerte det. Hadde det bare vært angst, så hadde jeg jo jobbet likevel, det gjorde jeg jo før. Problemet er når man blir så sliten at man føler seg full, når man ikke har konsentrasjonsevne, er kvalm, svimmel eller ikke greier å se klart. Når det er normaltilstanden skal man jo ikke jobbe.
Til slutt vil jeg bare si at utbrenthet kan arte seg veldig forskjellig. Noen blir friske av to ukers sykmelding (jeg er ingen lege, men etter min mening har man ikke vært ordentlig utbrent hvis det er tilfellet), noen trenger 3-12 måneders sykmelding, andre trenger flere år på å komme seg igjen. Man har brukt lang tid på å ødelegge seg selv, og kroppen bruker lang tid på å bygge seg opp igjen, naturlig nok. Det viktigste er å finne sine egne tålegrenser og ikke tenke på hvor lang eller kort tid det tar for andre, eller hva andre forventer av en. Det var forventningspress som fikk deg syk i første omgang, ikke gå i den fella igjen. Det viktigste nå er å ta vare på kroppen og finne ut hva som skal til for at akkurat du skal bli frisk. Kanskje er det lange turer i skogen, eller 30% jobb, kanskje total hvile på sofaen noen måneder, opphold på rehabiliteringssenter, kanskje et par måneder på hytta, kanskje trenger du bare bytte jobb til en med klarere grenser mellom jobb og fritid, kanskje er du nesten frisk men trenger å ikke jobbe mer enn 70-80% et års tid til. Ikke tenk så mye på hva du skulle gjort, hva mannen din forventer av deg eller hva vennene dine gjør. Tenk på at nå skal du endelig være snill med deg selv. Det er faktisk det smarteste i lengden.
- Christiane
søndag 23. september 2012
Jeg er redd
Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
lørdag 18. februar 2012
Nå har vi prøvd Tankefeltterapi!
For en tid tilbake skrev vi et innlegg om et Tankefeltsterapiseminar vi var på. Mats Uldal prata om hvor bra TFT er, men vi syntes det ble mye prat og lite handling. I tillegg slo vi fra oss å prøve, fordi behandlingen er så dyr.
Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.
Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.
Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.
Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.
Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.
For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.
MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.
Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.
Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.
Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.
Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.
CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.
Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.
Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.
Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.
Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.
Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.
All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.
Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.
Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!
- Christiane og Mari
Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.
Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.
Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.
Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.
Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.
For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.
MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.
Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.
Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.
Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.
Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.
CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.
Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.
Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.
Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.
Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.
Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.
All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.
Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.
Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!
- Christiane og Mari
torsdag 19. januar 2012
Det er lett å fange en utbrent. Vi liker å gå i feller, nemlig.
Nå har jeg skadet meg på trening og ligger på sofaen og venter på at foten skal bli bra. Det er kanskje like bra, for da blir jeg tvunget til å slappe litt av. Avslapning har aldri vært min sterke side. Det sier seg selv, siden jeg er utbrent.
Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.
Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.
Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.
Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.
Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.
De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen. Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.
Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.
Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.
- Christiane
Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.
Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.
Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.
Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.
Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.
De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen. Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.
Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.
Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.
- Christiane
tirsdag 13. desember 2011
Den vanskelige forklaringen
Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!
Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.
Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.
Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?
Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.
Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...
På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.
To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!
Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.
Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?
- Mari
Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.
Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.
Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?
Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.
Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...
På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.
To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!
Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.
Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?
- Mari
fredag 8. juli 2011
Egen erfaring om behandling av utbrenthet
Og viktigheten av å tro på seg selv
I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.
Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.
I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.
Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.
Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.
Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.
Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.
Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.
For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.
Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.
Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!
Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.
Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.
- Christiane
I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.
Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.
I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.
Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.
Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.
Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.
Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.
Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.
For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.
Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.
Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!
Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.
Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.
- Christiane
fredag 29. april 2011
For the restless
So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!
Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!
* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der. Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.
Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)
This song's for you
- Mari
lørdag 9. april 2011
TFT: Helserevolusjon eller bløff?
Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:
TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:
"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...) Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser".
Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.
Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.
Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.
På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.
Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.
Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.
Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.
Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.
- Mari
TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:
"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...) Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser".
Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.
Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.
Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.
 | ||||||||
| Mats Uldal på seminar. |
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.
Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.
Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.
Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.
 | ||||
| Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten. |
Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?
Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle.
Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.
Vi får se.
 | |||||
| Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende. |
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)