TFT: Helserevolusjon eller bløff?

Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:

TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:

"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...)  Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser". 

Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.

Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.

Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.

Mats Uldal på seminar.

 På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.

Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.

Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.

Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.

Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten.

 Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?

Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle. 

Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.

Vi får se.

Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende.

Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.

- Mari