onsdag 30. november 2011

Navmøte om attføring

På mandag var jeg på møte hos nav, og med opplevelser fra mitt forrige navkontor i bakhodet var det en nervøs affære. Men min nåværende saksbehandler var kjempehyggelig! Det virket faktisk som om hun både trodde på meg og ville at jeg skulle ha det bra.

Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.

Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.

Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.

Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.

Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.

Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.

Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!

- Christiane

onsdag 16. november 2011

Ferietur!

Nå går ting litt lettere om dagen. Jeg har mindre angst, er mindre sliten, og når jeg er sliten så takler jeg det litt bedre. Ting som virka helt uoverkommelige for noen måneder siden virker ikke så vanskelige lenger. Som å begynne å jobbe forsiktig snart, og som at det skal settes opp nytt kjøkken her og vi enten må evakuere eller bo i bråk ei uke. Det er jo ikke bare lett heller, men det føles greiere.

Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.

En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.

Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.

I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!

- Christiane