På mandag var jeg på møte hos nav, og med opplevelser fra mitt forrige navkontor i bakhodet var det en nervøs affære. Men min nåværende saksbehandler var kjempehyggelig! Det virket faktisk som om hun både trodde på meg og ville at jeg skulle ha det bra.
Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.
Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.
Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.
Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.
Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.
Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.
Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!
- Christiane
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar