...jeg er ikke lenger utbrent. Det er nesten rart å tenke på hvor langt nede jeg har vært. Jeg sov 12 timer i døgnet, ble utslitt av en butikktur. Nå har jeg jobb, hund, et aktivt liv. Men det har tatt tid. For fire år siden skjønte jeg ikke hva som var galt med meg, bare at jeg ikke orket noen ting. Jeg prøvde forgjeves å klare hverdagen med koffeinpiller og energidrikker, men kroppen ville bare ikke, klarte ikke mer. Til slutt hørte jeg, fordi jeg ikke hadde noe valg. Kroppen var tom for energi.
Det var en lang vei tilbake, og mye hvile og frustrasjoner. Jeg har hatt søvnløse netter med angstanfall, jeg har grått, jeg har forbannet Nav, men også vært takknemlig for at de fins og for at jeg bor i Norge. Sakte, sakte bygget jeg meg opp igjen. Jeg gikk på noen smeller, når jeg gikk 6 km når jeg egentlig bare klarte 4, eller da jeg ble utslitt i to uker av å feire jul. Alle planer var vanskelige, siden alt som tok energi ga meg angst. Det er nesten vondt å tenke på hvordan jeg hadde det - å bestemme at vi skulle ta en tur på kino om et par dagers tid var forferdelig vanskelig. Ville jeg orke det når dagen kom? Ville jeg få sove kvelden før, eller ville jeg ligge søvnløs og få enda mindre energi til kinoturen? Herregud, så slitsomt det var å være sånn.
Etter at energien kom gradvis igjen, så slapp angsten gradvis taket. Jeg trengte ikke være redd for å planlegge en vennemiddag, for jeg kom ikke til å bli utslitt i dagevis etterpå. Nå trenger jeg ikke å planlegge alt til hver minste detalj lenger, sånn som før: "Hvile på tirsdag, besøke svigers på onsdag kveld, hvile på torsdag...". Men klart jeg må være forsiktig. Jeg passer på å ha rolige timer hver dag.
Jeg har fått jobb! En helt utrolig givende jobb. Utrolig er riktig ord, for jeg kunne ikke sett for meg en bedre jobb å ha, og kunne virkelig ikke trodd at jeg skulle få en så morsom, interessant jobb som ga meg en sånn mestringsfølelse. Det å få bidra med noe nyttig gir meg en så god følelse. Det er så langt fra nav-tiltaket der jeg følte alle ble sett ned på og latterliggjort, vi ble sett på som en laverestående type mennesker. Sånn føltes det. Nå har jeg ansvar, er voksen og blir spurt om råd. Ja, jeg blir nervøs, for all del. Men jeg får det til likevel!
Jeg tror det at jeg har vært utbrent har gjort meg mer oppmerksom på hva som gjør folk utbrente, og hindrer meg fra å bli det igjen. Jeg er klar over at det er viktig å ta fri når man har fri, ikke jobbe lenger enn man skal og ta små pauser innimellom. Det høres kanskje rigid ut, men arbeidsgiveren tjener på at jeg orker å være skikkelig tilstede når jeg er på jobb, og at jeg får hvilt skikkelig når jeg ikke er på jobb.
Å prioritere er også noe jeg tenker mye på. Jeg har nesten ikke trent siden jeg begynte å jobbe. Ja, det er viktig å holde seg sunn, men det er viktig å få hvilt også. Det er ikke rart folk blir utbrente når samfunnet sier de skal ha perfekt kropp, tre unger med fritidsaktiviteter som skal følges opp, nyvasket leilighet, jobb, venner og tid til hobbyer. Gulvet her er fullt av grus etter hunden, og skittentøyskurven er toppet. Jaja. Jeg har en fantastisk samboer, jeg orker å jobbe og går tur med hunden, og noen ganger får jeg truffet venner også. Det holder i massevis for meg!
Ha en avslappende og god påske!
- Christiane
