Nå er jeg sliten, nå. Vi får nytt kjøkken om dagen, som betyr snekkere og rørleggere og elektrikere inn og ut av leiligheta hele dagen. Til og med dattera til elektrikeren kom innom. Jeg hadde ikke tenkt videre over det hvis kona til rørleggeren og bikkja til snekkeren og svogeren til snekkerassistenten kom innom heller.
De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.
Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.
Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.
I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.
Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!
Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.
- Christiane
Viser innlegg med etiketten Sliiiten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sliiiten. Vis alle innlegg
onsdag 11. januar 2012
mandag 6. juni 2011
Mer energi av trening? Ikke det, nei.
I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
søndag 3. april 2011
Å glemme at man er utbrent
Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
søndag 27. mars 2011
Blir jenter oftere utbrent?
Det er noe jeg har lurt på i det siste. Jenter er tilsynelatene langt oftere utbrent enn det motsatte kjønn.
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
torsdag 24. mars 2011
Det hjelper ikke alltid å hvile
Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
fredag 18. mars 2011
Psykologtime og uke-update
Sist jeg var hos psykologen fikk jeg i lekse å gjøre ting som ga meg noe. Og ikke i form av intelligens, kondisjon eller karakterer, men noe som gjør meg glad, som er bra for meg. Dette er en ny form for tankegang som jeg etter sigende må lære meg for å bli et nytt og mindre utbrent menneske.
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
lørdag 12. mars 2011
Når litt blir altfor mye
Vi burde rydde.
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
lørdag 5. mars 2011
En usynlig sykdom
"Du blikk'e frisk av å hvile, vettu, må komme 'rei ut og gjørra no'!"
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
mandag 28. februar 2011
Det er lov å slappe av. Er det?
"Finn fem forskjellige måter å si 'slapp av' til deg selv på". Det ga psykologen min meg i lekse - selv om hun ikke helt visste om hun skulle tørre å si det ordet, siden jeg har det med å ta av, og hun vil vel ikke ha en femtisiders rapport om emnet. Ti sider om hver måte, pluss ordenes etymologi? Ikke?
Det er lov å slappe av! En helt hårreisende teori jeg setter opp her, som ikke har noen rot i den virkeligheten jeg befant meg i de siste årene, og som jeg har problemer med å slippe. Jeg skal være mest mulig produktiv (Åh, som jeg hater det ordet nå) og gjøre mest mulig. Bare jeg får en grad til, bare jeg gjør en forskjell i verden, bare jeg får en bra karriere, da trenger jeg ikke lenger ha dødsangst. Da gir livet mening.
Men sånn er det jo ikke. I går lå jeg på sofaen og slappa av med personen jeg er sikker på at jeg skal dele resten av livet med, jeg så inn i øynene hennes, jeg var fullstendig oppslukt av kjærligheten jeg føler, hvor heldig jeg er, tryggheten jeg føler med henne. Og så begynte hjernen min å fortelle meg at nå burde jeg være redd. Ligger du her og kaster bort tida? Gjør du ingenting fornuftig? Ikke en gang oppvasken? Hva skal bli av deg, egentlig, som er så lat? Og jeg prøvde å fortelle Herr Angst at jeg trenger å slappe av, det er faktisk nødvendig!
Det er produktivt å ta det med ro!, skrek jeg til angsten. Han ble sjokkert, men slapp ikke taket helt. Det er nemlig produktivt. Sånn jeg var før, med notater teipa opp på doveggen, dusjkabinettet, mp3-filer av forelesninger mens jeg gikk til universitetet, strenge tidspunkter (alt før kl 20.00 er STUDIETID, etter det også hvis prøver o.l. nærma seg), red bull etter red bull når kroppen ikke orka mer, sittende med bøker lenge etter det er mulig å ta til seg mer info, bare for å ikke få dårlig samvittighet, skolebøker som sengelektyre... Det er ikke produktivt. Jeg blir så sint på meg selv som holdt på sånn. Sint for at jeg syns det var et nederlag med et ekstra semester. Sint for at jeg aldri stoppa opp og var glad når jeg gjorde det bra, jeg bare hasta til neste prøve, forelesning, lesesal, gruppearbeid. Sint for at jeg ikke slutta før.
Det er sunt å ta pause. Det er noe jeg sliter med. Selv nå virker det som jeg gjør mitt beste for å holde meg selv utbrent. Det er alltid noe jeg burde gjort. Jeg burde gå ut i sola. Jeg burde trene. Jeg burde vaske her. Kanskje jeg burde bruke hjernen så den ikke råtner bort? Kanskje jeg burde ta noen fag, bare noen få, små studiepoeng? Jeg burde ikke kaste bort tida. Det har jeg gjort for lenge. Før klarte jeg jo så mye.
Jeg tapte ikke, da jeg ga meg før jeg ble knust. Jeg vant, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg skal få tilbake styrken, kreftene, pågangsmotet. Jeg så mange som meg, folk som jobba altfor hardt og ikke hadde grenser, og jeg vet at det ikke gjør en lykkelig, bare utslitt. Det er ikke graden, karrieren, lønna som gjør en lykkelig. Man blir ikke lykkelig av å være utbrent.
Kroppen har godt av å få hente seg inn igjen. Jeg har tatt ut altfor mye krefter, altfor lenge. Jeg hadde aldri tid til å ta pause. Nå har jeg veldig lyst til å trene annenhver dag, gå lange turer, komme i form, få ned hvilepulsen, gå ned noen kilo, bli sterkere, orke mer... Og psykologen forteller meg at det går ikke nå. Jeg har ikke de kreftene, kroppen må få pause. Det får holde med noen kortere gåturer og trening en gang i uka. Jeg klarer ikke stoppe helt.
Jeg trenger hvile. Men jeg er vant til å aldri gjøre det. Jeg har problemer med å bare gjøre èn ting om gangen, det er nesten umulig å ikke gjøre noe. Jeg blir ikke frisk før jeg lærer meg at det er lov å slappe av, det er produktivt å ta det med ro, det er sunt å ta pause, kroppen har godt av å få hente seg inn igjen og jeg trenger hvile.
- Christiane
Det er lov å slappe av! En helt hårreisende teori jeg setter opp her, som ikke har noen rot i den virkeligheten jeg befant meg i de siste årene, og som jeg har problemer med å slippe. Jeg skal være mest mulig produktiv (Åh, som jeg hater det ordet nå) og gjøre mest mulig. Bare jeg får en grad til, bare jeg gjør en forskjell i verden, bare jeg får en bra karriere, da trenger jeg ikke lenger ha dødsangst. Da gir livet mening.
Men sånn er det jo ikke. I går lå jeg på sofaen og slappa av med personen jeg er sikker på at jeg skal dele resten av livet med, jeg så inn i øynene hennes, jeg var fullstendig oppslukt av kjærligheten jeg føler, hvor heldig jeg er, tryggheten jeg føler med henne. Og så begynte hjernen min å fortelle meg at nå burde jeg være redd. Ligger du her og kaster bort tida? Gjør du ingenting fornuftig? Ikke en gang oppvasken? Hva skal bli av deg, egentlig, som er så lat? Og jeg prøvde å fortelle Herr Angst at jeg trenger å slappe av, det er faktisk nødvendig!
Det er produktivt å ta det med ro!, skrek jeg til angsten. Han ble sjokkert, men slapp ikke taket helt. Det er nemlig produktivt. Sånn jeg var før, med notater teipa opp på doveggen, dusjkabinettet, mp3-filer av forelesninger mens jeg gikk til universitetet, strenge tidspunkter (alt før kl 20.00 er STUDIETID, etter det også hvis prøver o.l. nærma seg), red bull etter red bull når kroppen ikke orka mer, sittende med bøker lenge etter det er mulig å ta til seg mer info, bare for å ikke få dårlig samvittighet, skolebøker som sengelektyre... Det er ikke produktivt. Jeg blir så sint på meg selv som holdt på sånn. Sint for at jeg syns det var et nederlag med et ekstra semester. Sint for at jeg aldri stoppa opp og var glad når jeg gjorde det bra, jeg bare hasta til neste prøve, forelesning, lesesal, gruppearbeid. Sint for at jeg ikke slutta før.
Det er sunt å ta pause. Det er noe jeg sliter med. Selv nå virker det som jeg gjør mitt beste for å holde meg selv utbrent. Det er alltid noe jeg burde gjort. Jeg burde gå ut i sola. Jeg burde trene. Jeg burde vaske her. Kanskje jeg burde bruke hjernen så den ikke råtner bort? Kanskje jeg burde ta noen fag, bare noen få, små studiepoeng? Jeg burde ikke kaste bort tida. Det har jeg gjort for lenge. Før klarte jeg jo så mye.
Jeg tapte ikke, da jeg ga meg før jeg ble knust. Jeg vant, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg skal få tilbake styrken, kreftene, pågangsmotet. Jeg så mange som meg, folk som jobba altfor hardt og ikke hadde grenser, og jeg vet at det ikke gjør en lykkelig, bare utslitt. Det er ikke graden, karrieren, lønna som gjør en lykkelig. Man blir ikke lykkelig av å være utbrent.
Kroppen har godt av å få hente seg inn igjen. Jeg har tatt ut altfor mye krefter, altfor lenge. Jeg hadde aldri tid til å ta pause. Nå har jeg veldig lyst til å trene annenhver dag, gå lange turer, komme i form, få ned hvilepulsen, gå ned noen kilo, bli sterkere, orke mer... Og psykologen forteller meg at det går ikke nå. Jeg har ikke de kreftene, kroppen må få pause. Det får holde med noen kortere gåturer og trening en gang i uka. Jeg klarer ikke stoppe helt.
Jeg trenger hvile. Men jeg er vant til å aldri gjøre det. Jeg har problemer med å bare gjøre èn ting om gangen, det er nesten umulig å ikke gjøre noe. Jeg blir ikke frisk før jeg lærer meg at det er lov å slappe av, det er produktivt å ta det med ro, det er sunt å ta pause, kroppen har godt av å få hente seg inn igjen og jeg trenger hvile.
- Christiane
onsdag 23. februar 2011
I did it all...
Jeg hadde en jobb, og jeg var flink i den. Altfor flink. Jeg utvikla meg fra å være en forsiktig og ung journalistspire med masse pågangsmot, som sa ja til alt og syntes det var fantastisk spennende å i det hele tatt få betalt for å skrive, til å bli en effektiv, selvutslettende arbeidsmaur av de sjeldne, med enorm viljestyrke.
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
lørdag 12. februar 2011
Er. Så. Inn. I. Svarte. Granskauen. Sliten.
Nå sitter vi her, da. Som hver eneste kveld, med hver vår laptop, og stirrer ut i lufta. Vi er slitne. Veldig slitne. Og i morra skal vi reise bort for å feire tjueti-årsdagen min i det o'store utland.
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
torsdag 10. februar 2011
Klatrenekt i snøkaos
Noen ganger er ting veldig firkanta. Såpass at man kan begynne å lure på om Systemet egentlig vil at man skal komme seg tilbake til arbeidslivet noen gang.
I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.
Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis. Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.
Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!
Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.
Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.
Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!
- Mari
I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.
Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis. Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.
Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!
Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.
Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.
Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!
- Mari
lørdag 5. februar 2011
Dagens formkurve
I dag har vi hatt en veldig rolig dag. Men det hjelper jo ikke.
Våkna av alarmen klokka halv elleve, og delvis naboens radio i timene før det. Han er nemlig litt over halvdøv, og hører på radio på et vilt høyt nivå. Han setter den på mens han spiser på kjøkkenet, og går så på badet. Og mener han skal høre alt som blir sagt mens han barberer seg. Radioen står vegg i vegg med soverommet vårt, så vi våkner av lydvibrasjoner, muligheten til å skille menn- og kvinnestemmer og kan få en sang på hjernen rett og slett av å høre teksten. Vi blir gjerne vekka rundt sju-åtte, og nekta å legge oss om kvelden fordi det da bråker like grasat mellom midnatt og to.
NOKOMDET.
Vi sto opp, spiste frokost, ordna oss og dro i stallen. Rei en halvtimes tur i nabolaget, hvor vi bytta på å ri. Så var det møkking og ordning. Veldig basic, veldig rolig og veldig rutine. Etterpå dro vi en liten tur på senteret fordi jeg måtte kjøpe koffert, og vi handla litt godteri. Var på senteret i maks tjue minutter, og dro deretter hjem for å spise lunsj. Dagen utafor huset var på ca tre og en halv time.
Formen akkurat nå: Jeg er svimmel, og det gjør vondt i musklene inni beina. Det svir i øynene, og jeg har antydning til hodepine. Det føles som jeg ikke har sovet på flere døgn, selv om jeg faktisk sov sammenhengende i nesten ni timer. Jeg sitter i sofaen og vurderer om jeg orker å reise meg opp for å hente vann. Tanken på å skulle noe som helst i morra er skremmende. Jeg er trøtt, sliten og kunne godt lagt meg til å sove.
Jeg er visst klar for å bevege meg ut i arbeidslivet? Eller hva?
- Mari
Våkna av alarmen klokka halv elleve, og delvis naboens radio i timene før det. Han er nemlig litt over halvdøv, og hører på radio på et vilt høyt nivå. Han setter den på mens han spiser på kjøkkenet, og går så på badet. Og mener han skal høre alt som blir sagt mens han barberer seg. Radioen står vegg i vegg med soverommet vårt, så vi våkner av lydvibrasjoner, muligheten til å skille menn- og kvinnestemmer og kan få en sang på hjernen rett og slett av å høre teksten. Vi blir gjerne vekka rundt sju-åtte, og nekta å legge oss om kvelden fordi det da bråker like grasat mellom midnatt og to.
NOKOMDET.
Vi sto opp, spiste frokost, ordna oss og dro i stallen. Rei en halvtimes tur i nabolaget, hvor vi bytta på å ri. Så var det møkking og ordning. Veldig basic, veldig rolig og veldig rutine. Etterpå dro vi en liten tur på senteret fordi jeg måtte kjøpe koffert, og vi handla litt godteri. Var på senteret i maks tjue minutter, og dro deretter hjem for å spise lunsj. Dagen utafor huset var på ca tre og en halv time.
Formen akkurat nå: Jeg er svimmel, og det gjør vondt i musklene inni beina. Det svir i øynene, og jeg har antydning til hodepine. Det føles som jeg ikke har sovet på flere døgn, selv om jeg faktisk sov sammenhengende i nesten ni timer. Jeg sitter i sofaen og vurderer om jeg orker å reise meg opp for å hente vann. Tanken på å skulle noe som helst i morra er skremmende. Jeg er trøtt, sliten og kunne godt lagt meg til å sove.
Jeg er visst klar for å bevege meg ut i arbeidslivet? Eller hva?
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)