Blir jenter oftere utbrent?

Det er noe jeg har lurt på i det siste. Jenter er tilsynelatene langt oftere utbrent enn det motsatte kjønn.
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.

Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?

For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.

Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.

Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?

I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.

Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.

Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og  fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og  gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!

Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.

Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?

Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!

- Mari