Happiness on Earth isn't just for high achievers

En guide til elever/studenter med store ambisjoner og høye mål.

Kanskje vet du ikke helt hva du vil bli. Kanskje tenker du at du må få veldig gode karakterer, sånn at du kan bli det du vil. Kanskje setter du andre grenser og regler for deg enn for andre. Det er bra hvis venninna di får en firer, men du må minst ha fem for at det skal være bra. Selv når du får en femmer eller sekser blir du ikke kjempeglad, du blir bare ikke skuffa. Du tenker på neste mål, uten å gi deg selv tid til å være stolt av deg selv for det du oppnådde.

Det er faktisk helt i orden om du ikke vet hva du vil bli. Det finner du ut av mens du lever. Du må ikke presse deg hardere enn alle andre for å finne meninga med livet.

Og vet du hva? Etter at du har pressa deg hardere enn alle andre, og vært snill mot alle andre enn deg selv, og oppnådd de resultatene du ville - finner du ikke meninga med livet.

Jeg vil ikke påstå at jeg vet hva meninga med livet er. Men jeg tror Regine Stokke hadde mer peiling enn en ambisiøs student.

"Kjærlighet er nøkkelordet. Har man ikke kjærlighet til livet sitt, har man ikke noe å leve for. Man lever for kjærlighet til familien, til venner, til naturen, til musikk, til interesser, til dyr, til kjærester. Da har man en mening med livet."

Er du som jeg var, og til dels fortsatt er, så gidder du ikke høre etter nå. Du har bare ett liv og du skal gjøre mest mulig ut av det. Men når du blir gammel kommer du ikke til å tenke "Jeg skulle ønske jeg hadde lest mer og jobba hardere". Du kommer til å ønske at du ble med ut den gangen du ikke hadde tid fordi du skulle lese til kjemiprøva, at du tok rådet til mannen din og gikk ned til 80 % stilling i stedet for å få hjerteinfarkt av stress, at du tok deg tid til å være med de du er glad i, at du ikke jobba så mange sene kvelder at du ikke huska hvilke av barna dine som hadde hvilke matallergier, at du gikk flere turer i skogen med hunden, at du så flere solnedganger.

Hvis ikke jeg hadde blitt utbrent, hadde jeg helt sikkert holdt på sånn enda: Jaget etter Det Rette Studiet For Meg, funnet noe bedre, lært meg mer, fått grader og bokstaver i navnet mitt, fått en imponerende, om enn noe sprikende, CV, blitt utrolig deprimert, mista meg selv.

Jeg sov åtte og en halv time i natt. Så jeg våkna helt utslått. Jeg klarte etterhvert å karre meg ut av senga og etter en stund ordna jeg meg frokost. Nå er jeg fortsatt så trøtt at jeg ikke ser helt klart, og jeg har ikke orka å gjøre fysioterapiøvelsene mine. Jeg bare sitter her på sofaen, og utvikler hodepine av dataskjermen, så snart må jeg slutte å skrive også. Jeg er utrolig frustrert, fordi jeg er enda mer sliten nå enn jeg var i høst. Jeg antar det er vintermørket som gjør det. I dag får jeg ikke gjort noe annet enn å sitte her inne i leiligheta og prøve å holde angsten (som jeg fikk i pakketilbud sammen med utbrentheten) unna.

Men når jeg blir frisk, da skal jeg...

• Ha energi til å finne på morsomme ting med Mari
• Begynne å ri ordentlig igjen, og til slutt begynne på sprang igjen
• Gå ordentlige turer i skogen igjen
• Stå på slalom!
• Kanskje lære meg å stå på snowboard?
• Spise lunsj på kafé uten å bli sliten av det
• Si ja til avtaler med venner uten å måtte ta forbehold om at jeg kanskje ikke orker og uten å måtte si at de ikke bør regne med at jeg kommer
• Begynne å spille gitar ordentlig igjen
• Kanskje få igjen skrivelysta?

- Christiane

Det skal ingenting til...

Å være utbrent er litt som å ha M.E., bare motsatt. Det fant jeg ut i samarbeid med en venninne som har årelang erfaring i å ha M.E. Hennes sykdom er fysisk, mens min og Christianes er psykisk. Alyssa kan ha kjempelyst til å gjøre noe. Hun brenner for å gå på konserter, kanskje vaske leiligheten eller i det minste ta en joggetur. Har kjempelyst, og rent teoretisk masse energi til å gjøre alt dette. Inni hodet. Mens kroppen sier "hahaha, trodde du seriøst du skulle få lov til å gå ut av blokka i dag, du 'a? Eller i det hele tatt stå opp? Stå oppreist mens du lager mat?? Mohaaahaaa, nei, her skal du få lov å være sengeliggende hele dagen, gitt!". Samme hvor gjerne hun vil noe, kan altså kroppen overstyre alt, og takke for seg, nekte å lystre og gi henne artige bieffekter som feber, hodepine og lignende.

Christiane og jeg, derimot, som er utbrent, har det motsatt. Vår sykdom er psykisk. Nå betyr ikke det at man ikke merker M.E. psykisk. Man kan selvsagt bli deppa og nedbrutt av at kroppen ikke vil ting. På samme måte kan det verke i kroppen og være slitsomt å gjøre fysiske ting når man er utbrent. Men om man tvinger seg til å gå en tur, handle litt, møte venner eller trene, kan det være moro der og da. "Yes, jeg klarer dette, det var jo faktisk koselig/moro/spennende/interessant", tenker vi. Så kommer vi hjem, eller setter oss ned et sted, eller tar oss tid til å puste dypt ned i lungene...

Og med ett kjennes det å skulle reise seg opp som den største utfordringen som finnes. Man blir svimmel av turen fra stua til kjøkkenet. Å gå i matbutikken, sitte rolig hjemme hos en venninne og skravle og andre veldig lite aktive ting, blir dermed som å bestige et kjempefjell eller løpe tjue runder rundt nærmeste vann - skal man dømme etter hvor slitne vi blir.

Vi er lei av å ikke orke ting. Lei av å våkne hver dag og kjenne etter om vi orker å bevege oss ut før klokka tolv. Lei av å ikke vite når vi blir bra. Vi drømmer om å kunne stå opp, smile av glede over en ny dag og alt den skal bringe, og å komme hjem fra en lang arbeidsdag uten å måtte hvile i tre dager etterpå. Å sove 12-14 timer og kjenne oss UTHVILT!! Det drømmer vi om..

- Mari