Jeg har hatt fri fra jobb en uke, og det har gitt meg mye mer energi. I går var jeg på joggetur, og det var så godt å kjenne at kroppen virker. Jeg var (nesten) ikke redd for at kroppen ikke skulle tåle det, og jogget oppover bakker som var slitsomme å gå for ikke lenge siden. Jeg hadde en sånn flyt, jeg følte meg så frisk, jeg kunne bruke kroppen! Og da begynte jeg å reflektere en del over komponentene i utbrenthet, i hvert fall i min. Som jeg ser det, er det tre deler.
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
