mandag 11. juni 2012

Det er bare DU som vet når du er frisk!

Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.

Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.

Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.

Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"

Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.

Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.

Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.

Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.

Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.

Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.

Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.

Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.

- Mari