Nå har vi prøvd Tankefeltterapi!

For en tid tilbake skrev vi et innlegg om et Tankefeltsterapiseminar vi var på. Mats Uldal prata om hvor bra TFT er, men vi syntes det ble mye prat og lite handling. I tillegg slo vi fra oss å prøve, fordi behandlingen er så dyr.

Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.

Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.

Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.

Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.

Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.

For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.


MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.

Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.

Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.

Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.

Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.

CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.

Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.

Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.

Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.

Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.

Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.

All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.

Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.

Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!

- Christiane og Mari

Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?

Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.

En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra. 

Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt. 

En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det. 

Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt? 

Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.

Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen. 

Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.

- Christiane

Hvordan vet du at du er utbrent?

Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.

Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.

Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.

* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet. 
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....

* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega  kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.

* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.

* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.

* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel.  Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.

* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.

* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.

* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.

For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.

- Mari