Nothing really matters...

Nå, når byen vår har blitt utsatt for terror, når flere titalls ungdommer er brutalt drept, når én mann med en skrudd virkelighetsoppfatning kan forandre alt...virker at annet  ubetydelig.

Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?

Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.

Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?

Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.

Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist  seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.

Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.

Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.

- Mari

Blomsterhavet utenfor Domkirka.
 

Egen erfaring om behandling av utbrenthet

Og viktigheten av å tro på seg selv


I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.

Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.

I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.

Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.

Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.

Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.

Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.

Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.

For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.

Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.

Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!

Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.

Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.

- Christiane

Det er bra å kjede seg!

Når jeg leser på Facebook om folk som kjeder seg, pleier jeg å bli misunnelig. Det ble jeg før også. Da tenkte jeg at livet mitt var så aktivt og fullt av ting som hele tiden skulle skje, at jeg aldri hadde tid til å kjede meg. Det var ikke et eneste ledig øyeblikk der jeg satt med energi innabords og lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre.

Og nå når jeg har vært utbrent så lenge har jeg bare sovna når jeg ikke har hatt noe å gjøre. Eller jeg har sittet foran dataen og/eller tv'n, gått småturer og gjort ting som for andre kan virke kjedelig, men som for meg har vært mer enn nok til å fylle dagene.

Men nå, når Christiane har vært borte noen dager, så kjeder jeg meg faktisk. Jeg er rastløs og har lyst til å finne på noe. Det føles så bra! Så når jeg sitter og tenker at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, når jeg merker at jeg kjeder meg og vil ha noe å finne på, noe som ikke den vanlige, monotone hverdagen kan gi meg, så blir jeg glad!

For det betyr at jeg er på bedringens vei! Å kunne kjede seg sier noe om en fremgang, om et håp og om en full recovery.

Så moralen er at å kjede seg som utbrent er utrolig bra!

- Mari

Forstå en utbrent person

De utbrente kan være vanskelige å forstå. Jeg skulle hjem til foreldrene mine en tur, men jeg var litt bekymra for om de egentlig forsto hva man blir sliten av som utbrent. Det kan jo sikkert variere fra person til person, men for meg er det hvert fall sånn at ting som var fullstendig uproblematiske før, plutselig blir veldig slitsomme. Som å ha konsentrasjon nok til å se en hel film.

Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.

Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.

I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.

Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.

Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar)  er nok til at jeg ikke får hvilt.

Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!

Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...

- Christiane