Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!
Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.
Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.
Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?
Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.
Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...
På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.
To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!
Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.
Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?
- Mari
Viser innlegg med etiketten partytime. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten partytime. Vis alle innlegg
tirsdag 13. desember 2011
søndag 3. april 2011
Å glemme at man er utbrent
Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".
Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.
Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.
Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.
Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999. Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!
Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!
Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.
Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.
Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)