Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!
Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.
Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.
Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?
Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.
Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...
På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.
To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!
Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.
Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?
- Mari
Hei
SvarSlettDa har jeg sittet å lest gjennom hele bloggen deres, og vil bare si at dere både inspirerer og motiverer. Gikk selv i veggen for "bare" 3 måneder siden, i et forsøk på å få min egen bedrift til å bli større. Gikk som det måtte det. Måtte faktisk ansette 2,5 person for å gjøre alt jeg gjorde, og enda klarer jeg ikke å la ting helt være. Bare man kunne ha sett dette på forhånd og stoppet
Uansett, før jeg prater meg bort. Vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene deres om NAV, samfunnet utenfor, angst og det å være utbrent. Har jo som dere prøvd å lete etter vidunderkuren for å bli frisk, derfor er det godt å kunne lese om noen som har vært i samme båt. Tar på psykisk når man føler ingen forstår helt hvordan man har det.
Tusen takk, og fortsett gjerne med blogginnlegg =)
Hilsen en ukjent fra Nord-Norge
Hei!
SvarSlettBeklager sent svar på kommentaren din, men nå har det jo vært jul. Så hyggelig at du liker bloggen vår, og at du har giddi å lese alle innleggene, det vil jeg si er skikkelig imponerende!
Trist å høre at du har gått på veggen selv. Det er veldig tungt å innse at man ikke klarer mer, og dessverre er det jo gjerne sånn at man først ser hvor "dum" man har vært i retrospektiv. Jeg hadde i alle fall mange som sa til meg at jeg kom til å bli utbrent, men ville jeg høre? Neida.
Du får heller tenke at du har stoppa nå. Du skal ta vare på deg selv og finne egne grenser nå. Det er kanskje for sent til å unngå utbrentheten i det hele tatt, men det kommer ikke til å vare evig, og en dag er du i form igjen!
Det sier mye når 2,5 halv person måtte overta etter deg. Det samme skjedde faktisk meg. To fast ansatte og én freelance gjør nå det jeg gjorde.
Ja, det er slitsomt når andre ikke forstår. Senest i går fikk jeg en kommentar om at det umulig kan være slitsomt å bare sitte stille og prate med venner. Men sosiale ting er jo noe av det mest slitsomme.
Lykke til videre, og jeg håper du fortsetter å følge bloggen vår, selv om vi ikke alltid er like flinke til å oppdatere den!
- Mari
Hei!
SvarSlettJeg titter av og til innom bloggen deres. Er selv utbrent, og har vært det i 1 år og 1 mnd nå. Er så deilig å lese om andre som har det "akkurat som meg". Jeg har kommet såpass langt nå at jeg er veldig fin i perioder. Men det har kostet med mye lærdom og prøving og feiling. Jeg jobber 40 % nå, og har lært ganske mye om disse grensene jeg må sette, og alt jeg må si nei til, og det her å huske å hvile og trene hver dag. For det som har fått meg opp til mitt nivå er: Akupunktur (først da det startet å bli bedre), trening og aktivitet hver dag, mindfulness meditasjon hver dag, og kun gjøre få ting hver dag. Nå har jeg fått meg coach, Linn Anette Solberg. Hun er veldig en veldig dyktig dame og har selv vært utbrent og er en av norges fremste forskere på netop dette. Det som er mest kjipt er alle som ikke forstår hvorfor dette tar så lang tid å bli kvitt, og som ikke forstår egentlig hva dette dreier seg om . Selv hadde jeg og en sinnsykt krevende jobb, som engasjerte meg voldsomt og jeg syns det var så moro at det tok helt av, men selvsagt ble det ALT for mye, samtidig alenemamma og uten et godt kjærlighetsliv. Jeg vil bare si at jeg er SÅ lykkelig over å ha kommet langt på vei, og glad for at jeg har lært så utrolig mye om meg selv dette året, og på en måte fått en ny start. Selv om det har vært en tøff lærdom med både angst, depresjon og mye frustrasjon over en kropp som ikke virker og bare vil hvile. Lykke til jenter, dette klarer dere! Vi alle som er utbrente skal stå sammen og bli bedre :) Hilsen Oslo-jente 39 år
Hei! Så godt å høre at du har funnet noe som fungerer for deg og at du er på vei tilbake til livet igjen. Ja, vi håper denne bloggen kan være god å ha for folk som føler at ingen forstår, for det er jo veldig vanskelig for folk som ikke har vært i denne situasjon å skjønne hvorfor vi må si nei til så mye og hvile så mye.
SvarSlettDet er interessant å høre om ting som har hjulpet andre! Akupunktur hjalp dessverre ikke på meg, men det er bra det hjalp deg. Trening har vi endelig kunnet begynne med i sommer/høst, og det er godt å kjenne at kroppene våre fungerer bedre nå om dagen. I fjor på denne tida var vi mye dårligere, og satt mest inne og var slitne, og ble sykere av å gjøre ting. Det er seg selv en må sammenligne seg med, selv om andre ikke forstår hvor lang tid dette tar. Tenk på hvor du var for 6 måneder siden, eller 12, og på hvordan du har det i dag. Alt vi kan gjøre nå som vi ikke kunne gjøre da... Det er egentlig helt utrolig!
Det viktigste er vel å lære noe av denne prosessen, slik at vi ikke havner her igjen :) Ta tegnene alvorlig, og huske på at man ikke må være flink pike hele tida. Det fins viktigere ting i verden enn jobben, den trenger ikke å være med hjem.
- Christiane