Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.
Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".
Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.
DET er ikke smart.
Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.
I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.
På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.
- Christiane
onsdag 30. mars 2011
tirsdag 29. mars 2011
System failure!
Det er mye morsomt man kan finne på internett. Vi bruker mye tid på å lete etter ting som kan hjelpe oss ut av utbrentheten. Vi vil få tak i gode råd, få hjelp på veien, oppdage en kur, en vei tilbake til arbeidslivet. Så fant jeg istedet noe mye morsommere, som er så utrolig sant! See, read and enjoy!
Hentet fra den fantastiske bloggen HER. Hun er utrolig morsom, og har mange gode poenger. Det er akkurat sånn det er å være utbrent. Du vil få til så mye, men gjør du for mye går det til helvete. Good to know we're not alone!
- Mari
- Mari
søndag 27. mars 2011
Blir jenter oftere utbrent?
Det er noe jeg har lurt på i det siste. Jenter er tilsynelatene langt oftere utbrent enn det motsatte kjønn.
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.
Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?
For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.
Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.
Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?
I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.
Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.
Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!
Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.
Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?
Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!
- Mari
torsdag 24. mars 2011
Det hjelper ikke alltid å hvile
Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
onsdag 23. mars 2011
Humoristisk samtale
Det er ikke bare elendighet hele tida, vi har også litt humor i hverdagen!
Vi sitter i hver vår sofa med hver vår laptop og prøver å finne noe å se på i kveld.
Christiane: Det går jo ingenting på tv. Er det noe vi kan se på?
Mari: - Etterpå er det et program på tv om sånn...de derre... (stillhet)
Christiane: Om hva?
Mari: Folk som skal....de skal...
Christiane: Skal?
Mari: Eh....Skifte kjønn! Ja, det er dokumentar, om en gutt som var femten, tror jeg, og en voksen mann.
Christiane: Åja! Mhm. (Pause). HÆ?!!
Mari: Hæ??!
Christiane: Hva var det du sa? Jeg hørte deg, men jeg bare trodde jeg fikk det med meg.
Mari. Hæ? Sa jeg noe? Hva snakka jeg om egentlig?
Christiane: Øh, vet ikke jeg. Tv?
Mari: Jeg hørte ikke etter, jeg. På meg selv.
Begge: Hahahahaaa!
Så man kan trygt si at utbrenhet enkelte dager gjør hjernen om til en litt grøtete substans, som får oss til å høres ut som foreldrene våre. De er alle i 60-åra, og kan si ting som "vet du hva, i USA så vi han skuespiller'n. Du vet, han fra den serien!" og "Du må huske at..." og så forlate rommet.
Vi er 26 og 30 og klarer ikke huske hva vi snakker om midt i samtalen! Lovende for fremtiden, altså.
Vi sitter i hver vår sofa med hver vår laptop og prøver å finne noe å se på i kveld.
Christiane: Det går jo ingenting på tv. Er det noe vi kan se på?
Mari: - Etterpå er det et program på tv om sånn...de derre... (stillhet)
Christiane: Om hva?
Mari: Folk som skal....de skal...
Christiane: Skal?
Mari: Eh....Skifte kjønn! Ja, det er dokumentar, om en gutt som var femten, tror jeg, og en voksen mann.
Christiane: Åja! Mhm. (Pause). HÆ?!!
Mari: Hæ??!
Christiane: Hva var det du sa? Jeg hørte deg, men jeg bare trodde jeg fikk det med meg.
Mari. Hæ? Sa jeg noe? Hva snakka jeg om egentlig?
Christiane: Øh, vet ikke jeg. Tv?
Mari: Jeg hørte ikke etter, jeg. På meg selv.
Begge: Hahahahaaa!
Så man kan trygt si at utbrenhet enkelte dager gjør hjernen om til en litt grøtete substans, som får oss til å høres ut som foreldrene våre. De er alle i 60-åra, og kan si ting som "vet du hva, i USA så vi han skuespiller'n. Du vet, han fra den serien!" og "Du må huske at..." og så forlate rommet.
Vi er 26 og 30 og klarer ikke huske hva vi snakker om midt i samtalen! Lovende for fremtiden, altså.
tirsdag 22. mars 2011
Kroppen husker!
Ser at noen av dem som har lest bloggen har søkt på ting som har med sammenhengen mellom utbrenthet og angst å gjøre. Det er på mange måter bra, for det viser at det er en vanlig kombinasjon. Vi er ikke alene. Vi lurer på om vi kommer til å være helt angstfrie når vi blir friske. Jeg mener, jeg hadde jo ikke angst før. Jeg har vel alltid vært litt nervøs og stressa, kall det gjerne overanalyserende til tider også. Men angstete som dette? Nei.
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
fredag 18. mars 2011
Psykologtime og uke-update
Sist jeg var hos psykologen fikk jeg i lekse å gjøre ting som ga meg noe. Og ikke i form av intelligens, kondisjon eller karakterer, men noe som gjør meg glad, som er bra for meg. Dette er en ny form for tankegang som jeg etter sigende må lære meg for å bli et nytt og mindre utbrent menneske.
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
Siden jeg var tenåring og fikk hest på for, og året etter kjøpte hest, har skogen vært mitt fristed. Dit har jeg dratt for å stresse ned, slappe av, tenke, bare være, eller rømme. Tenk å ha så mye kontroll over livet som trettenåring! Det skulle ta seks år til før jeg fikk lappen, og allerede da kunne jeg sale opp en hest og dra ut i skogen. Jeg kunne dra så langt jeg ville og være borte så lenge jeg ville. Jeg og hesten min dro på oppdagelsesferd sammen, og den følelsen jeg fikk i skogen ga meg utrolig mye. Følelsen av ro da vi dro inn i skogen, alt jeg hørte var fuglekvitter og høver som traff bakken med dumpe, myke dunk i en rytme jeg hadde hørt i mange år før jeg fikk hest. Følelsen av frihet da jeg ikke så noe annet enn skog, de forskjellige grønntonene jeg liker så godt. Fortsatt er grønn yndlingsfargen min, og jeg tror det er mest fordi det er skogens farge.
Så skogen er jo tydeligvis noe som gir meg noe. Det blir ikke akkurat det samme uten hestene som var mine bestevenner i tenårene, men selv til fots er det noe magisk over skogen. Det tar nok litt tid å venne seg til at man kan ta t-banen til skogen, og at skogen er full av skilt og malingsfarger, men det betyr jo at stiene bestandig er oppgåtte. Der jeg red, var det ofte ikke mange flere enn meg som oppholdt seg, og hvis jeg ikke red der på en stund, kunne stien bli gjengrodd eller snø igjen. Og nå som jeg er så angstete er det nok greit med oppmerka stier og skilt, siden jeg sikkert hadde fått angst av å gå meg bort nå.
Jeg har ikke særlig mye energi til å gå i skogen, men psykologen sa jeg hvert fall kunne gå og "snuse på skogen". Og det er sikkert lurt. Så det må jeg prøve å orke i løpet av de nærmeste dagene.
Nå er jeg sliten. Vi gjorde altfor mye denne uka. På mandag var det kickboksing, og det var utrolig slitsomt, frustrerende energikrevende og veldig gøy! Vi gjorde blant annet en kombinasjon av slag og spark som minnet meg veldig om da jeg trente hapkido. Jeg liker så godt når man får flyt i bevegelsene og man kan leke litt kampsportekspert. Sånn: "Slag, slag, hook, round kick, front kick, side kick... og turn kick! Hah! You weren't expecting that one, were you!" Det er ikke fullt så kult når man mister balansen og holder på å tryne midt i, men da går det ganske sikkert bedre neste gang!
Enniwei. På tirsdag glemte vi at vi er utbrente, og dro på et kjøpesenter i altfor mange timer. Vi tok pauser, men kjøpesentre er jo energityver.
På onsdag dro jeg ned til sentrum for å gå til psykologen, og etterpå var jeg utslitt. Jeg blir alltid så sliten av det. Men Mari overtalte meg til å komme meg ut av sofaen en gang til, for på kvelden var det intervju/høytlesning/spørrerunde/signering med Tove Nilsen! :D Det var kjempegøy. Jeg fikk en bok signert til meg, og en til mamma som jeg tenkte å overraske henne med i morra.
Så i går kom reaksjonen på hvordan vi har holdt på denne uka. Vi var stuptrøtte hele dagen, og la oss nedpå for å hvile en liten halvtime, som ble til to timer.
I dag er det ikke noe særlig bedre, så i dag blir vel en innendørsdag. Kanskje jeg skal prøve å trene noen minutter med en treningsvideo eller noe. Jeg vil gjerne komme i bedre form, men det er håpløst å trene uten energi! Skulle jo gjerne orka å vaske og legge sammen klær også.
- Christiane
lørdag 12. mars 2011
Når litt blir altfor mye
Vi burde rydde.
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
Og støvsuge.
Og vaske.
Og ta oppvasken.
Og klesvasken.
Og legge sammen klærne som har hengt og støva ned etter sist vask.
Og gå tur.
I går prøvde vi å gå tur i skogen. Det er et stykke å gå for å komme dit, og turen ble litt lenger enn planlagt. Litt skjelvne bein, veldig tung pust, som når man akkurat har hatt influensa. Sånn er hver dag. Men vi koste oss med å være ute i naturen, og med å gjøre noe annet enn å sitte i den samme sofaen i den samme leiligheten dag ut og dag inn.
Da vi kom hjem, og endelig kunne sette oss i den vante sofaen igjen, var kreftene borte. Når man er utbrent kan man klare å presse seg til å gjøre noe, men da kommer straffen etterpå.
På torsdag klarte vi å presse oss til å gå på konsert på Blå. Bandet som spilte var Säkert!, ett av mine absolutte favorittband. Det frontes av Annika Norlin, som også fronter Hello Saferide. Å få stå der og se Annika synge de litt såre, for det meste bittersøte sangene, å få høre stemmen som passer så bra til sangene... Det var en fantastisk opplevelse. Spesielt siden jeg fikk dele den med den personen som betyr aller mest for meg.
Dagen etter konserten hadde vi ikke veldig mye energi. Men siden vi blir drevet av denne burde-kraften, gikk vi likevel den turen i skogen. Etter det klarte vi så vidt å lage oss middag, og ta en del av oppvasken. Jeg var så sliten at jeg var svimmel.
I dag våknet jeg til en leilighet som er full av rot, hybelkaniner, gammel oppvask og ting å gjøre. Jeg er kanskje ikke verdens mest ryddige person, men jeg liker at det er rent rundt meg. Nå for tida må jeg la være å se under bordet, la være å tenke på når jeg vaska sist og ignorere den fulle skittentøyskurven så langt det lar seg gjøre.
Til slutt må vi gjøre alt vi ikke orker, fordi støvet gjør oss allergiske og det ikke er flere rene tallerkner igjen. Tenk deg at du har influensa, og i et sinnsykt øyeblikk bestemmer du deg for å sykle et par mil likevel. Når du kommer hjem må du ta storrengjøring av hele leiligheta. Sånn føles det å skulle orke alt husarbeidet når man er utbrent.
- Christiane
lørdag 5. mars 2011
En usynlig sykdom
"Du blikk'e frisk av å hvile, vettu, må komme 'rei ut og gjørra no'!"
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.
Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.
Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.
Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:
Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!" Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.
Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".
Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.
Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").
Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)