I juni 2010 var jeg veldig dårlig. Jeg sov minst 11 timer om natta og en time om dagen, jeg prøvde å jobbe, ved hjelp av red bull og koffeinpiller, men klarte bare en dag i uka, resten av uka var jeg utslitt. Jeg trodde jeg bare var sliten. Det måtte da gå over. Jeg kunne ikke være utbrent, for de som var det, måtte da være sykere enn meg. Jeg, som året før gikk ned mange kilo fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg stort annet enn drikkeyogurt, red bull og cola. Jeg, som i flere år hadde jobbet nærmest døgnet rundt, husket dårligere og dårligere og fikk en jagende uro i kroppen. Jeg fikk anti-depressiva, tok så høy dose at jeg ble aggressiv, begynte å få søvnproblemer, fikk allergier, nedsatt immunforsvar og lavt stoffskifte. Bare jeg kom meg gjennom studiene ville det bli bedre. Men det jeg hadde jobbet så hardt for å oppnå - en grad som ville få meg inn i en morsom jobb - det skremte meg plutselig så voldsomt at jeg heller ville ta “drittjobber” for å slippe å forholde meg til jobber som ville kreve konsentrasjonsevne, hukommelse, ansvar, at noen stolte på mine evner. Evner? Hadde jeg det? Jeg var jo ikke verdt nok til å kunne være utbrent, en gang. Det var sånt andre ble, andre som hadde jobbet virkelig hardt i mange år. Jeg var bare litt sliten, og irritert fordi jeg var så svak at jeg var sliten. Jeg hadde jo bare studert. På et språk jeg ikke kunne da jeg dro. I et fremmed land. Og fått gode karakterer. Og klart alt selv. Og hatt sommerjobber. Men utbrent, nei, det kunne jeg vel ikke være.
Men det var jeg jo. Og det er skummelt å tenke på at det nå har gått tre år. Når man har vært med på hele turen, den ganske så deprimerende berg-og-dal-banen, med ganske mange daler i begynnelsen, er det vanskelig å huske på hvor langt man har kommet. Man blir mest sjokkert over hvor ufattelig lang tid det har tatt, og hvor langt andre har kommet i mellomtida. Jeg skulle jo bli noe skikkelig bra. I stedet har jeg blitt avhengig av nav.
I juni 2010 gikk jeg til legen. Fem måneder senere ble jeg endelig trodd av nav. Så begynte jeg hos psykolog. Den høsten var... Ganske fæl. Jeg husker jeg satt i sofaen og hadde angst fordi jeg skulle skru på vaskemaskinen, og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Med vaskemaskinen. Nå virker det så absurd at jeg ikke klarer å forstå hva problemet var. Og når jeg ikke forstår det selv er det vel ikke så rart at de fleste rundt meg ikke forsto meg den gangen.
Alt jeg gjorde var preget av angst, og å skulle gå gjennom hele den angstfylte lista med ting jeg skulle gjøre den dagen (f.eks. å gå på butikken) gjorde meg vettskremt. Planer ga meg også angst. Planer som å besøke noen venner i helga. Det fungerte ikke. Jeg kunne ikke bestemme meg for å være med noen på shopping en gang, fordi det var en plan, og planer betydde stress, og stress gjorde meg syk. Angstnivået var skyhøyt. Og energinivået var på bunnen. En tur i butikken kunne gjøre meg svimmel og kvalm, og etterpå sovna jeg ofte på sofaen. Store anstrengelser, som julefeiring eller en fest, tok lang tid å komme seg fra, ofte et par uker. Det ble mye sofatid. Og mye redsel for hva andre syntes. Gikk jeg på butikken på dagtid tenkte jeg at alle rundt meg så på meg som en naver og snylter som kunne være der på den tiden av dagen. Nå er jeg kjempeglad hvis jeg kommer meg til treningssenteret rundt halv 3, før alle slutter på jobb, slik at det ikke er så fullt der. Og hva de andre tenker om min arbeidssituasjon er ikke så farlig.
Jeg jobber 50% (i en attføringsbedrift), og jeg tåler det. Til høsten skal jeg begynne i et nytt tiltak der målet er å få en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. En ordentlig jobb. Det som var målet mitt da jeg brente meg ut under studiene. Det som gjorde meg vettskremt, fordi jeg var så utbrent at jeg ikke huska hva jeg hadde til middag i går og ikke fikk sett venner, fordi jeg fikk angst av å planlegge. Nå syns jeg jo så klart at det er litt skummelt med jobbsøking, men mer sånn som alle syns. Det er skummelt, men det er spennende, og jeg gleder meg til å begynne med noe “ordentlig”.
Nå kan jeg trene ca 4 ganger i uka uten å bli dårlig av det. Jeg kan konsentrere meg, jeg kan planlegge at jeg skal på fest eller besøke noen i helga, og ja, jeg legger fortsatt inn rolige dager, men herlighet så mye mer fleksibel jeg er, og så mye mer jeg kan gjøre. Jeg kræsjer kanskje en dag i måneden, og da er det en dag jeg er sliten og lei meg fordi jeg føler meg sånn, og dagen etter er jeg bra igjen og har nesten glemt det allerede.
Jeg har forstått hva som gjør meg syk og forhåpentligvis hvordan jeg kan unngå det i framtida. Jeg har blitt mye mer bevisst på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Hvis det er noe jeg ikke tåler, så gjør jeg litt mindre av det. Jeg har lært å ta pauser og rolige dager. Det er fortsatt vondt, men jeg gjør det. Jeg har skjønt at målet er ikke å komme seg inn i en 100% jobb så fort jeg bare klarer, men å holde meg frisk. Jeg leter fortsatt etter 50%-stillinger. Det gjør meg ingenting om jeg (etter en lang tilvenningsperiode) “bare” jobber 80% et par år. Jeg skal jobbe 100% og jeg kommer til å tåle det, men jeg skal ikke presse meg til å jobbe 100% før jeg vet det går bra og før jeg merker at kroppen min ikke tar skade av det. Det viktigste er å behandle seg selv bra og leve et liv der man er mer fornøyd enn misfornøyd. Jeg har massevis av ambisjoner og konkurranseinstinkt fortsatt, men det kommer i andre rekke, etter helse og tilfredshet.
Det har gått tre år, og det er skremmende at det har tatt så mye lenger tid enn jeg trodde det ville ta. Det er bittert å tenke på tida jeg har “kastet bort”. Men bedringen kom da jeg sluttet å skynde meg, og kanskje det ikke er så bortkastet å gå inn i arbeidslivet fullstendig klar over egne reaksjonsmønstre, ønsker og prioriteringer? Jeg skal ikke bli utbrent igjen, så nå slipper jeg hvert fall å få den smellen her på et senere tidspunkt, når det kanskje hadde “passet” enda dårligere.
Jeg skriver dette for å gi folk håp når det føles mest håpløst. Det er lys i enden av tunnelen. Og det trenger ikke ta så lang tid for deg som det gjorde for meg, det kommer an på hvor hardt du kjørte deg selv over hvor lang tid. Jeg håper du var smartere enn meg og stoppet før. Men uansett har du veldig gode sjanser til å bli helt frisk igjen, bare du lar det ta den tida det tar. God bedring!
- Christiane
