I juni 2010 var jeg veldig dårlig. Jeg sov minst 11 timer om natta og en time om dagen, jeg prøvde å jobbe, ved hjelp av red bull og koffeinpiller, men klarte bare en dag i uka, resten av uka var jeg utslitt. Jeg trodde jeg bare var sliten. Det måtte da gå over. Jeg kunne ikke være utbrent, for de som var det, måtte da være sykere enn meg. Jeg, som året før gikk ned mange kilo fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg stort annet enn drikkeyogurt, red bull og cola. Jeg, som i flere år hadde jobbet nærmest døgnet rundt, husket dårligere og dårligere og fikk en jagende uro i kroppen. Jeg fikk anti-depressiva, tok så høy dose at jeg ble aggressiv, begynte å få søvnproblemer, fikk allergier, nedsatt immunforsvar og lavt stoffskifte. Bare jeg kom meg gjennom studiene ville det bli bedre. Men det jeg hadde jobbet så hardt for å oppnå - en grad som ville få meg inn i en morsom jobb - det skremte meg plutselig så voldsomt at jeg heller ville ta “drittjobber” for å slippe å forholde meg til jobber som ville kreve konsentrasjonsevne, hukommelse, ansvar, at noen stolte på mine evner. Evner? Hadde jeg det? Jeg var jo ikke verdt nok til å kunne være utbrent, en gang. Det var sånt andre ble, andre som hadde jobbet virkelig hardt i mange år. Jeg var bare litt sliten, og irritert fordi jeg var så svak at jeg var sliten. Jeg hadde jo bare studert. På et språk jeg ikke kunne da jeg dro. I et fremmed land. Og fått gode karakterer. Og klart alt selv. Og hatt sommerjobber. Men utbrent, nei, det kunne jeg vel ikke være.
Men det var jeg jo. Og det er skummelt å tenke på at det nå har gått tre år. Når man har vært med på hele turen, den ganske så deprimerende berg-og-dal-banen, med ganske mange daler i begynnelsen, er det vanskelig å huske på hvor langt man har kommet. Man blir mest sjokkert over hvor ufattelig lang tid det har tatt, og hvor langt andre har kommet i mellomtida. Jeg skulle jo bli noe skikkelig bra. I stedet har jeg blitt avhengig av nav.
I juni 2010 gikk jeg til legen. Fem måneder senere ble jeg endelig trodd av nav. Så begynte jeg hos psykolog. Den høsten var... Ganske fæl. Jeg husker jeg satt i sofaen og hadde angst fordi jeg skulle skru på vaskemaskinen, og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Med vaskemaskinen. Nå virker det så absurd at jeg ikke klarer å forstå hva problemet var. Og når jeg ikke forstår det selv er det vel ikke så rart at de fleste rundt meg ikke forsto meg den gangen.
Alt jeg gjorde var preget av angst, og å skulle gå gjennom hele den angstfylte lista med ting jeg skulle gjøre den dagen (f.eks. å gå på butikken) gjorde meg vettskremt. Planer ga meg også angst. Planer som å besøke noen venner i helga. Det fungerte ikke. Jeg kunne ikke bestemme meg for å være med noen på shopping en gang, fordi det var en plan, og planer betydde stress, og stress gjorde meg syk. Angstnivået var skyhøyt. Og energinivået var på bunnen. En tur i butikken kunne gjøre meg svimmel og kvalm, og etterpå sovna jeg ofte på sofaen. Store anstrengelser, som julefeiring eller en fest, tok lang tid å komme seg fra, ofte et par uker. Det ble mye sofatid. Og mye redsel for hva andre syntes. Gikk jeg på butikken på dagtid tenkte jeg at alle rundt meg så på meg som en naver og snylter som kunne være der på den tiden av dagen. Nå er jeg kjempeglad hvis jeg kommer meg til treningssenteret rundt halv 3, før alle slutter på jobb, slik at det ikke er så fullt der. Og hva de andre tenker om min arbeidssituasjon er ikke så farlig.
Jeg jobber 50% (i en attføringsbedrift), og jeg tåler det. Til høsten skal jeg begynne i et nytt tiltak der målet er å få en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. En ordentlig jobb. Det som var målet mitt da jeg brente meg ut under studiene. Det som gjorde meg vettskremt, fordi jeg var så utbrent at jeg ikke huska hva jeg hadde til middag i går og ikke fikk sett venner, fordi jeg fikk angst av å planlegge. Nå syns jeg jo så klart at det er litt skummelt med jobbsøking, men mer sånn som alle syns. Det er skummelt, men det er spennende, og jeg gleder meg til å begynne med noe “ordentlig”.
Nå kan jeg trene ca 4 ganger i uka uten å bli dårlig av det. Jeg kan konsentrere meg, jeg kan planlegge at jeg skal på fest eller besøke noen i helga, og ja, jeg legger fortsatt inn rolige dager, men herlighet så mye mer fleksibel jeg er, og så mye mer jeg kan gjøre. Jeg kræsjer kanskje en dag i måneden, og da er det en dag jeg er sliten og lei meg fordi jeg føler meg sånn, og dagen etter er jeg bra igjen og har nesten glemt det allerede.
Jeg har forstått hva som gjør meg syk og forhåpentligvis hvordan jeg kan unngå det i framtida. Jeg har blitt mye mer bevisst på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Hvis det er noe jeg ikke tåler, så gjør jeg litt mindre av det. Jeg har lært å ta pauser og rolige dager. Det er fortsatt vondt, men jeg gjør det. Jeg har skjønt at målet er ikke å komme seg inn i en 100% jobb så fort jeg bare klarer, men å holde meg frisk. Jeg leter fortsatt etter 50%-stillinger. Det gjør meg ingenting om jeg (etter en lang tilvenningsperiode) “bare” jobber 80% et par år. Jeg skal jobbe 100% og jeg kommer til å tåle det, men jeg skal ikke presse meg til å jobbe 100% før jeg vet det går bra og før jeg merker at kroppen min ikke tar skade av det. Det viktigste er å behandle seg selv bra og leve et liv der man er mer fornøyd enn misfornøyd. Jeg har massevis av ambisjoner og konkurranseinstinkt fortsatt, men det kommer i andre rekke, etter helse og tilfredshet.
Det har gått tre år, og det er skremmende at det har tatt så mye lenger tid enn jeg trodde det ville ta. Det er bittert å tenke på tida jeg har “kastet bort”. Men bedringen kom da jeg sluttet å skynde meg, og kanskje det ikke er så bortkastet å gå inn i arbeidslivet fullstendig klar over egne reaksjonsmønstre, ønsker og prioriteringer? Jeg skal ikke bli utbrent igjen, så nå slipper jeg hvert fall å få den smellen her på et senere tidspunkt, når det kanskje hadde “passet” enda dårligere.
Jeg skriver dette for å gi folk håp når det føles mest håpløst. Det er lys i enden av tunnelen. Og det trenger ikke ta så lang tid for deg som det gjorde for meg, det kommer an på hvor hardt du kjørte deg selv over hvor lang tid. Jeg håper du var smartere enn meg og stoppet før. Men uansett har du veldig gode sjanser til å bli helt frisk igjen, bare du lar det ta den tida det tar. God bedring!
- Christiane
Hei.jg blir så glad når jg leser innlegget ditt.jg er liksom der at jg er midt i mellom dt å ha vært veldig syk..hatt en god periode og trudde at jg var frisk..for så å bli slått i bakken igjen.mn har kommet litt opp igjen.kjenner veldig på dt at dette vil ta tid og trener på å godta dt..vanskelig på dårlige dager mn de dagene har jg ikke andre valg enn å ta dt md ro.1.5år er dt siden jg blei utbrent og brukte sikkert 2år på å brenne mg ut..stress er fortsatt min største fiende og md dn følger også noe angst.har hund og går nå 2turer md han hver dag..på dt sykeste orket jg knapt å stå lent inntil husveggen mens hunden luftet sg selv..vi bor rett ved skogen..har dager hvor jg liksom detter litt ut utover dagen når jg blir sliten..får problemer md å konsentrere mg og stokker om orda..blir svimmel også.mn nå blir jg ikke redd lenger fordi jg veit at dt er en del av utbrentpakka.jg unner ingen å bli utbrent mn jg må si at jg er glad når jg leser at jg ikke er aleine;-)
SvarSlettHei:) Grattis så langt, høres deilig ut å bli bedre. Jeg begynner nå på mitt 4 år og ser ikke lysningen.. Kunne du skrevet et innlegg hva du har gjort for å bli bedre?
SvarSlett#1: Ja, svimmel og dobbeltsyn er helt vanlig for meg når jeg blir sliten. Jeg skjeler litt, og merker det egentlig bare når jeg er sliten, da får jeg hele verden i dobbeltsyn. Ikke behagelig! Bra du ikke blir redd lenger. Det er det som er det verste, den uvissheten og at det fins så lite info. Det var derfor vi lagde denne bloggen, fordi vi savna å ha noen som kunne fortelle oss om sånne ting, som hva som er normalt i utbrentland.
SvarSlett#2: Tusen takk, det er veldig fint, ja. Men jeg mente ikke å "gni det inn" for de som ikke har kommet så langt enda, og jeg håper ikke det oppfattes sånn. Jeg vil bare vise at man ikke er fanget i kjelleren for alltid. Hva jeg gjorde for å bli bedre... Det viktigste for meg var å få en god psykolog. Jeg jobba mye med angsten og med å finne ut hva det var som gjorde meg stressa og tok energien fra meg. I begynnelsen var det viktig å holde meg unna mye av det som ga meg angst, for ikke å bruke opp den lille energien jeg hadde. Det var ikke mye "face your fears" der til å begynne med, nei. For å gjøre skumle ting må man faktisk ha noe energi til å begynne med. Før man får det er det ikke noen vits å face your fears. For meg var det å passe på at jeg ikke hadde for mange planer og legge opp ting på en minst mulig skummel måte. Det å planlegge stresset meg, så hvis jeg skulle prøve å være med på f.eks. en vennekveld sa jeg i fra at jeg kan ikke si om jeg blir med før samme dag. Så det er slike ting, finne ut hva som stresser deg og minimere stresset til du tåler det.
Det aller viktigste er hvile. IKKE press deg til å gjøre ting du ikke orker. Du har overkjørt kroppens signaler så lenge, og nå må du lære deg å høre på kroppen. Er du sliten så trenger du hvile, så enkelt er det. Massevis av hvile. Enten det er å slappe av på sofaen, se på tv, meditere, hva som passer deg og som ikke gjør deg sliten. Ikke bruk energi du ikke har. Ikke begynn å trene fordi "det er sunt og skal gi energi". Du må ha nok energi til at treninga ikke setter deg tilbake før du begynner med det.
Legg inn hviletid. Hvis du vet du skal noe som du ikke tåler, f.eks. ha middagsgjester eller feire noens bursdag, så hvil deg opp til det, og sett av tid i dagene etterpå også.
Sjekk at det ikke er noe annet galt. Ta blodprøver, finn ut om du har vitaminmangel, lavt stoffskifte, jernmangel osv.
De viktigste tingene for min bedring har vært at jeg endelig ga opp tanken om å "skynde meg frisk" og bare la det ta den tida det tar, lære meg å ta pauser, forstå handlingsmønstrene mine (som det at hvis jeg får en arbeidsoppgave vil jeg alltid gjøre mer enn det jeg blir bedt om, og det er ikke sunt når det skjer hver gang) og å komme i bedre fysisk form når jeg var frisk nok til at trening bygget opp kroppen i stedet for å bryte den ned.
Håper noe av det her kan hjelpe deg litt. Skulle ønske jeg kunne gjøre mer for å hjelpe deg! Jeg vet hvor frustrerende det er når det føles som alt raser forbi mens man selv står stille. For meg hjalp det å tenke på de små tegnene til bedring som det er lett å overse, for eksempel at man plutselig klarer å følge med på en hel episode av en serie eller kan gå en halvtime uten å måtte legge seg ned etterpå. Ikke sammenlign med hvordan du var da du var frisk, men heller med hvordan du var på ditt aller dårligste, slik at du ser at du er bedre nå.
- Christiane
Hei.. Jeg er utbrent, har vært det i snart 1 år. Jeg føler at husken og konsentrasjonen er veldig dårlig.. Noe dere opplever? Føler når jeg er sosial at jeg ramler av samtalene og blir liksom fjern... Hjerne kobler ut. Slik er det med avtaler osv alt må skrives ned...
SvarSlettKan dere svare litt på dette hvordan dere opplevde eller opplever det?
Hilsen en utbrent dame.
Hei!
SvarSlettJa, det har vært noe av det verste med det å være utbrent. Man mister seg selv litt, fordi det er så vanskelig å følge med på enkle ting, og det er skremmende når man husker så dårlig og prøver så hardt å konsentrere seg, til ingen nytte. Det blir bedre, det også.
For meg var det verst da jeg prøvde meg på et nytt studium etter at jeg egentlig var utbrent, men ikke ville innse det. For første gang klarte jeg ikke lese meg til bra karakterer, uansett hvor hardt jeg prøvde og hvor mye jeg leste. Det virket faktisk som det motsatte skjedde - jo mer jeg leste, jo mindre husket jeg, for da mistet jeg oversikten fullstendig. Jeg som hele livet var stolt av å ha en bra hukommelse slet med å huske hva jeg hadde til middag dagen før.
Sosialt kan det fortsatt være vanskelig, så lenge etter at jeg ble syk. Spesielt hvis det sosiale varer veldig lenge, og verre blir det etter et glass vin. Vi må fortsatt begrense oss en del sosialt, både hvor ofte og hvor lenge vi er sosiale, men siden vi har blitt mye bedre også på dette området tviler jeg ikke på at vi blir helt friske etter hvert :)
- Christiane
Hei.hvordan går Dt md angsten deres? Synes den henger i litt selv om dagene har blitt noe bedre.
SvarSlettHei! Jeg vet ikke helt om dere har lyst til å svare på spørsmålet her, men jeg spør allikevel:
SvarSlettJeg mistenker nå at samboeren min har blitt utbrent. Vi er begge sykepleiere som har jobbet mye ekstra, og dermed hatt en fantastisk inntekt. Da jeg ble gravid og dessverre sykemeldt med bekkenløsning ble selvfølgelig inntektene lavere, og samboeren min har ofte tatt på seg godt med ekstravakter, og sagt at det selvfølgelig ikke gjør noe siden jeg gjør jobben med å gå gravid, så kan hun ta seg av det økonomiske. I det siste har hun hatt behov for enormt mye søvn, vil helst ikke gå på jobb, føler at hun ikke klarer det samme der som før, veldig amper, og er ofte plaget med vondt i kroppen og hodepine. Hittil har vi dessverre skyldt det meste på stress og smerter etter at hun ble slått ned på jobb, men etter at hun ble fysisk dårlig etter kun én dag på jobb (har tidligere klart 9 i strekk), så begynner jeg å tvile. Spørsmålet mitt er: Hva kan jeg best gjøre for å støtte henne om det viser seg at hun er utbrent? Spesielt siden jeg ikke er i stand til å jobbe noe ekstra for å dekke opp for henne pga svangerskapet, er det noe jeg kan gjøre for å bedre hjemmesituasjonen hennes? Jeg blir veldig takknemlig om dere orker å svare, er så redd for å si eller gjøre noe galt som heller forverrer det hele...
Hun må sykemelde sg før dt går for langt. Tegn som hodepine og vondt i kroppen er noen tegn. Og man føler seg syk og uopplagt .angsten melder seg også på etterhvert.utbrenthet er ikke å spøke md og er langvarig hvis hun ikke stopper opp..og ikke start opp med det samme tempo igjen når hun føler seg frisk. Det gjorde jg og fikk et realt tilbakefall. Håper dere finner ut av det..
SvarSlettHei, hvordan går det med deg nå?:)
SvarSlettKjempebra skrevet blogg.
Jeg kjenner meg igjen her, jobbet som trailersjåfør og stresset hver dag i flere år, møtte veggen så smått 2-3 ganger før det smalt, kastet opp på jobb å kaldsvettet, men "klarer litt til" fikk et lite hjerteinfarkt i en alder av 26år.
Likte jobben min veldig godt og sa aldri nei og hadde ikke noe fritid.
Jeg er aldri sint men lunta var meget kort, det var nok med en negativ kommentar rettet mot meg som person så smalt det, et sinne fra helvette, var tappet for energi i 3dager etterpå.
Truet 2 av sjefene mine med juling og filleristet den tredje før jeg bare dro min vei.
Egentli litt farlig og bli utbrent, jeg ble totalt likegyldig til det meste og hatet tidspunkt og avtaler , mas ble jeg allergisk i mot, styrte unna alt av mulige konflikter, holdt mine egne meninger for meg selv.
Hadde muskelplager som fysioterapauten ikke viste om han fikk til å fikse, brukte 30000 i løpet av et år og er noen lunde bra.
Ble fort trist og lei og tok til tårer når det ble noe følelsesmessig, har nå stort sett vært sykemeldt i 5år og skal på skole til høsten.
Men en positiv ting kom ut av dette og det er at jeg lærte meg å sette pris på de små tingene her i livet, og ta vare på de man har rundt seg.
Nå har jeg startet på bedringens vei og innsett at jeg er totalt utbrent, faller litt tilbake på en del i tiden nå også men d går bedre. beklager hvis dette ble langt men det er ikke mange som forstår..
Så til alle som leser bloggen, pass på å ikke bli utbrent, det er ingen på jobben din som takker deg den dagen det blir for mye.
Marius 28år