Den vanskelige forklaringen

Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!

Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.

Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.

Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?

Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.

Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...

På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet  for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.

To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!

Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.

Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?

- Mari

Navmøte om attføring

På mandag var jeg på møte hos nav, og med opplevelser fra mitt forrige navkontor i bakhodet var det en nervøs affære. Men min nåværende saksbehandler var kjempehyggelig! Det virket faktisk som om hun både trodde på meg og ville at jeg skulle ha det bra.

Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.

Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.

Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.

Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.

Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.

Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.

Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!

- Christiane

Ferietur!

Nå går ting litt lettere om dagen. Jeg har mindre angst, er mindre sliten, og når jeg er sliten så takler jeg det litt bedre. Ting som virka helt uoverkommelige for noen måneder siden virker ikke så vanskelige lenger. Som å begynne å jobbe forsiktig snart, og som at det skal settes opp nytt kjøkken her og vi enten må evakuere eller bo i bråk ei uke. Det er jo ikke bare lett heller, men det føles greiere.

Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.

En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.

Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.

I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!

- Christiane

Tilbakefall og brev til Nav

I dag skal jeg til psykologen for å prate om brevet hun skal sende til Nav. Skummelt. Jeg har jo blitt mye bedre, det er stor forskjell fra i fjor på samme tiden. Men man har jo ingen bruksanvisning når man blir utbrent. Det er ikke noe 12-stegs-program man kan følge for å bli frisk. Man må finne ut alt selv...

I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.

I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.

Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.

Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.

~ Christiane

Kunsten å ikke overdrive

Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!

I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.

Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre! 
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.

Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.

I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.

Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.

Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!

Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.

I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.

Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?

Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra. 

Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.

Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!

- Mari

Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.

I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.

De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere. 

I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.

Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.

Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut. 

På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.

I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. 

Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?

Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.

- Christiane

Endelig litt framgang!

Det har vært vanskelig å vite hvordan man skal fortsette hverdagslivet og blogging. Slutten av juli var veldig vanskelig, og denne tragiske hendelsen overskygger alt annet. Alt virker lite og uviktig i forhold. Men hverdagen fortsetter. Og for oss har det gått veldig framover i det siste.

Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.

Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.

Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.

Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!

- Christiane

Nothing really matters...

Nå, når byen vår har blitt utsatt for terror, når flere titalls ungdommer er brutalt drept, når én mann med en skrudd virkelighetsoppfatning kan forandre alt...virker at annet  ubetydelig.

Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?

Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.

Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?

Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.

Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist  seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.

Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.

Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.

- Mari

Blomsterhavet utenfor Domkirka.
 

Egen erfaring om behandling av utbrenthet

Og viktigheten av å tro på seg selv


I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.

Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.

I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.

Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.

Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.

Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.

Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.

Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.

For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.

Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.

Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!

Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.

Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.

- Christiane

Det er bra å kjede seg!

Når jeg leser på Facebook om folk som kjeder seg, pleier jeg å bli misunnelig. Det ble jeg før også. Da tenkte jeg at livet mitt var så aktivt og fullt av ting som hele tiden skulle skje, at jeg aldri hadde tid til å kjede meg. Det var ikke et eneste ledig øyeblikk der jeg satt med energi innabords og lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre.

Og nå når jeg har vært utbrent så lenge har jeg bare sovna når jeg ikke har hatt noe å gjøre. Eller jeg har sittet foran dataen og/eller tv'n, gått småturer og gjort ting som for andre kan virke kjedelig, men som for meg har vært mer enn nok til å fylle dagene.

Men nå, når Christiane har vært borte noen dager, så kjeder jeg meg faktisk. Jeg er rastløs og har lyst til å finne på noe. Det føles så bra! Så når jeg sitter og tenker at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, når jeg merker at jeg kjeder meg og vil ha noe å finne på, noe som ikke den vanlige, monotone hverdagen kan gi meg, så blir jeg glad!

For det betyr at jeg er på bedringens vei! Å kunne kjede seg sier noe om en fremgang, om et håp og om en full recovery.

Så moralen er at å kjede seg som utbrent er utrolig bra!

- Mari

Forstå en utbrent person

De utbrente kan være vanskelige å forstå. Jeg skulle hjem til foreldrene mine en tur, men jeg var litt bekymra for om de egentlig forsto hva man blir sliten av som utbrent. Det kan jo sikkert variere fra person til person, men for meg er det hvert fall sånn at ting som var fullstendig uproblematiske før, plutselig blir veldig slitsomme. Som å ha konsentrasjon nok til å se en hel film.

Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.

Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.

I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.

Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.

Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar)  er nok til at jeg ikke får hvilt.

Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!

Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...

- Christiane

Mer energi av trening? Ikke det, nei.

I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.

Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.

Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.

Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!

Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og  var utslitte neste dag.

Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har  vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.

Men jeg er sliten. Og jeg hater det.


I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else

(WDIAROM? - Travis)

- Mari

Det første møtet med Nav

Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...

NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.

Man kan føle man får reglene most nedover hodet....

Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.

Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.

Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....

Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.

Man blir gaaaal av dette styret!

Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og  skjønner til slutt at hun er utbrent.

Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at  hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.

Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen.  Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.

Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.

Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.

Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!"  Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!

Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.

For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.

Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.


Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i  det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!

- Mari

Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på!

Aktiv på dagtid

Nå har jeg endelig kommet meg litt etter  17. mai, og kan skrive igjen (sånn går det når noen spør "hvor lang tid tar det vanligvis for dere å komme dere etter å ha gjort noe, som f.eks. en fullbooka 17. mai?" og jeg kjekt svarer "en dag eller maks to").

Jeg driver og ser på tilbudet til aktiv på dagtid i Oslo. Det er et kjenmpebra tilbud! Man kan være med på ballsporter, treningssentertimer, svømming, klatring osv for bare 250 kr i året. Aktiv på dagtid fins andre steder enn bare i Oslo også, altså, men jeg kjenner best til det i Oslo. Her er en oversikt over andre steder tilbudet fins. Nå som jeg ser på det, ser jeg at det er veldig dårlig ellers i landet... Jeg er fra ei lita bygd, og hvis jeg hadde bodd der enda kunne jeg ikke deltatt på noe av det der. Men ta en titt på siden, er du heldig bor du i nærheten av der tilbudet er bedre.

Anyway. Timeplanen til ApD Oslo er ganske variert og bra. Det jeg er interessert i, er å bli sterkere, trene opp knærne etter en skade, bygge litt muskler og trene kondis. Jeg liker kampsporter, innebandy, klatring og hestesport. Med så varierte interesser burde det være lett å finne noe bra. Det er bare et problem, og hintet ligger i navnet. Aktiv på dagtid. Nå har det seg sånn at utbrente mennesker trenger mye søvn, og jeg er et sånt utbrent menneske som sliter med angst i tillegg (yay me!). På timeplanen ser jeg at jeg kunne spilt innebandy på mandager klokka 10. Jeg har lyst! Men det er klokka ti... De har alt holdt på et kvarters tid i Voldsløkkahallen før jeg vanligvis står opp. Og det er langt unna der jeg bor. Trøblete kollektivt er det også herfra. Så jeg måtte stått opp grusomt tidlig for å rekke å være der i god tid til ti. Vi har erfaring med å komme for sent, og vet at da er det ingen vits i å komme. Når jeg vet at jeg skal stå opp tidlig, får jeg angst. Spesielt når jeg MÅ være et sted til en bestemt tid. Jeg må lure meg selv når jeg skal ta blodprøver tidlig på dagen pga stoffskiftet, og har en slags stående avtale med legen om å komme inn den dagen det passer best. Da kan jeg ta det en dag jeg tilfeldigvis våkner tidligere. Så hvis jeg vet at klokka ti på mandag morgen skal jeg være i en hall jeg ikke vet helt hvor er, og jeg må komme tidsnok, får jeg så mye angst og søvnproblemer at jeg kommer til å måtte sove resten av dagen, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.

Okei, så innebandy går altså ikke... Hva med klatring, da? Det kan man trene kl 12, og det går til nød an. Men det funker bare på sommeren, siden det nesten ikke fins parkeringsplasser der, så man må parkere langs veien når det ikke er for mye snø der. Kollektivt er det styrete, og vi ville blitt slitne før vi kom fram.

Styrketrening hadde vært noe! Men på nettsidene står det:

Trening i styrkerommet er veldig populært, og det kan fort bli mange som vil trene samtidig. Vær derfor oppmerksom på at trivselsreglene våre alltid blir nøye overholdt.

Det kommer altså til å være veldig mange mennesker der. Som ser at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og som ser meg trene. Jeg vet at ingen bryr seg om andre enn seg selv, men likevel... Siden mange som er utbrente også får angst, burde de kanskje leid lokalene på visse tidspunkter, slik at en visste at f.eks. fra klokka 11 til 13 er det bare folk fra aktiv på dagtid der, som ikke kommer til å se rart på en hvis en bare orker å trene i ti minutter, fordi de også er usynlig syke.

Sånn som det er nå, betaler jeg heller for å trene kickboksing på kvelden i nærheten her en dag i uka, jeg danser på kurs en kveld i uka (ironisk nok et rett-etter-jobben-kurs), og går turer. Det tar meg altfor mye energi å sette meg på t-bana, dra ned til sentrum og dra til nærmeste ApD-treningssenter på Vika tidlig på dagen.

Jeg, og sikkert mange utbrente med meg, bruker lang tid på å komme i gang med dagen. Alt går tregere enn vanlig, og hvis jeg stresser, kan jeg være klar til å dra et sted rundt halv tolv - tolv. Men klar til å trene er jeg først etter fire. Og da er aktiv på dagtid-tilbudet ferdig for lengst. I stedet for å simulere vanlig arbeidstid og gi folk noe å gjøre på dagtid - mellom linjene blir det altså sagt at dere får noe å gjøre mens dere egentlig skulle vært på jobb - burde aktiv på dagtid-tilbudet vare lenger utover dagen. Det burde vært "aktiv i hverdagen" i stedet. Poenget er jo at folk ikke er i arbeid, de klarer ikke vanlig arbeidstid. Hvorfor skal det da simuleres i treningstilbudet for den samme gruppa?

- Christiane

Dagen derpå

I går var det 17. mai, strålende sol og masse som skjedde. I dag fossregner det, og vi sitter utslitte tilbake. Vi var i byen i går. Så på toget, vinka litt til kongen, spiste lunsj med hyggelige mennesker, var innom barneskolen min og nasjonaldagsfesten der og spiste middag hos foreldrene mine. Det var en lang dag, og selv om vi ikke dro fra leiligheta før halv ett på formiddagen, er jeg veldig slått ut nå.

Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.

Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.

Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet  for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.

Jeg vil....
* Trene, og komme i  god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.

* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.

* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.

* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!

Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!

Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på  progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!

- Mari

Lyset er tilbake

Det føles som om sola endelig har kommet tilbake etter en lang vinter uten sol. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer seg i Nord-Norge, når det blir så mørkt her nede. I år føltes det som om mørket og kulda fikk alt til å stå stille. Jeg har alltid vært veldig glad i vinter, og det var hardt å stå på sidelinja i år. Å vite at andre stod på slalom, gikk på skøyter, akte i korketrekkeren, rei over snødekte jorder i full galopp. Mens jeg ikke orka noen av delene.

Men nå har soltimene økt og lyset er tilbake. Det har gitt oss et helt annet energinivå! Nå føles det som om et sted der framme er det faktisk lys i tunnelen. Jeg har faktisk fått såpass mye energi og blitt såpass mye bedre at jeg klarer å gjøre ting uten å få angstanfall. Don't get me wrong, Herr Angst er fortsatt der innimellom, men seirene er så mye større. Jeg dro for eksempel hjem til mamma og pappa forrige uke, og da er angsten min veldig orginal. Jeg får angst av å forflytte meg, selv om det bare er hjem til der jeg bodde fra jeg var 14, eller tilbake til Oslo der jeg har bodd siden november. Begge steder er relativt trygt, vil jeg si. Og nå har jeg snart kommet fram til det fantastiske (ja, det er faktisk gode nyheter innimellom alt det her). Jeg dro på torsdag, og kom tilbake til Oslo på søndag. På fredag hadde jeg slått meg til ro, og hadde to relativt angstfrie dager! Selv om Mari ikke var med meg som angstdempende.

Det var en kjempeseier for meg å kunne forflytte meg, helt alene, og ikke ha sammenhengende angst hele tida. Selvfølgelig er det hardt hvis jeg tenker på alt jeg gjorde før. Da jeg prata med psykologen om det lo vi av det, siden jeg ikke hadde angst da og klarte å se det utenifra. Før dro jeg til et helt annet land, lærte meg en by på egen hånd ved hjelp av kart, fant steder å bo selv, flytta når jeg ville selv, lærte meg et språk for det meste selv. Og nå... får jeg angst av å dra hjem til mamma og pappa. Men da må jeg bare klare å tenke på hvordan det føltes å klare alt selv og være selvstendig, og huske på at jeg fortsatt er den personen, så jeg kan føle det sånn igjen.

Da jeg dro til mamma og pappa og hadde angstfrie dager er ikke eneste gangen jeg har merka bedring. Rett før helga klarte jeg å dra ned i byen og gå på et dansekurs, uten å få angstanfall kvelden før fordi jeg skulle noe og fordi jeg ikke visste helt hvor det var. Det høres ikke så mye ut, men for noen som fikk angst av hva som helst av planer er det ganske stort.

Jeg har orka å gjøre mer fysisk, som å danse og gå turer sammen med Mari og Horsey, og psykisk, som å ha flere planer på samme dag. Det er en ganske utrolig bedring med tanke på hvordan jeg følte meg i januar. Nå skal jeg bare nyte de lysere dagene, kjærligheten (vi feirer snart ettårsjubileum) og å kjenne at kroppen blir sterkere. Ha en kjempefin vår!

- Christiane

For the restless

So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you

Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless. 
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri  i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.

Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg  hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg  til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?

Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent". 

Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!

Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!

* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der.  Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.

Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)

This song's for you

- Mari

TFT: Helserevolusjon eller bløff?

Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:

TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:

"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...)  Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser". 

Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.

Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.

Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.

Mats Uldal på seminar.

 På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.

Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.

Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.

Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.

Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten.

 Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?

Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle. 

Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.

Vi får se.

Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende.

Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.

- Mari

Fysisk aktivitet ved utbrenthet

De som er utbrente hører og leser ofte om at fysisk aktivitet, trening, skal være bra for dem. De får kommentarer fra venner og familie som forsøker å oppmuntre dem ved å si ting som "Det er ikke bra å bare sitte på sofaen, vet du, du må komme deg ut! Trening gir deg energi". Ofte føles disse kommentarene sårende, selv om intensjonen var god. Venner og familie som ikke har vært der selv kan jo ikke vite at enkelte dager er det å komme seg på butikken en seier i seg selv. De som opplever at trening gir dem energi, og at søvn gjør dem uthvilte, har kanskje vanskelig for å forstå at det ikke er sånn for alle, fordi det er så naturlig for dem. For meg kan sånne kommentarer oppleves som et hån, selv om det absolutt ikke var ment sånn. De som kan få noe ut av trening og blir uthvilte av søvn, de får noe som jeg ikke har mulighet til å oppnå, og så skal de gni det inn i tillegg. Sånn føles det.

Hvis en leter etter informasjon på nettet står det også mange steder at trening er bra ved utbrenthet. Mange kan sikkert ha utbytte av dette. Men det skumle er hvis folk tror det er noe galt med dem hvis de ikke orker å trene. Jeg tenkte at jeg må jo orke å trene, kanskje jeg blir friskere av det, kanskje det er min egen feil at jeg fortsetter å være syk hvis jeg ikke trener. Jeg trodde at ting var veldig svart-hvitt, akkurat som tipsene jeg leste. Verden er ikke svart-hvit, heldigvis.

Jeg har en idé som jeg skal prøve ut. Den er at alle har fasiten med løsningen til sin egen bedring. Hvis en person føler at hun eller han får mer energi av å trene og at det er bra for en, ja, så er det nok det. Hvis det virker som trening stjeler mye mer energi enn den gir, og en blir verre av det, så sier kroppen at trening ikke er bra - ennå. Det står nemlig også blant google-søkene at er man for utbrent vil trening gjøre det verre. Her er en artikkel skrevet av en psykolog som mener at det eneste som hjelper når du er såå sliten er "å gjøre masse, masse ingenting". Det tror jeg er det eneste som hjelper oss nå. Det var veldig godt å få en slags bekreftelse på at det er lov å ikke gjøre noe. Vi har fått kommentarer av typen "hva gjør dere hele dagen?", og det føles ikke så bra å svare "ikke noe spesielt". Jeg skulle så klart ønske at jeg kunne gjøre mer, jeg skulle gjerne begynt på sprangridning og innebandy igjen, og vært mer aktiv. Men når kroppen min sier så tydelig at en time trening i uka er nok, må jeg prøve å respektere det.

Men for mange fungerer det tydeligvis å trene. Her er en flunka ny artikkel fra 1999, der det står at folk i behandling må trene hver dag, og bedriftslegen sier at "stort sett alle blir friske" ved å bruke behandlingsopplegget. At fysisk aktivitet kan skape energi for noen er kjempepositivt. Men det at noe av det første som kommer fram på google er en artikkel fra "Bedre Gardsdrift" fra 1999 sier litt om hvor lite informasjon det egentlig fins om utbrenthet og hvordan man blir frisk av det.

Heldigvis er ikke det å trene helt svart-hvitt heller. Det er ikke sånn at enten...
...tar du en full-on Puls-Yngvar treningsmetode, med langkøyring flere timer i skogen, intervalltrening i bakker, styrketrening med fulle handleposer opp alle trappene mens du bytter på hvilket bein du hinker på
....eller så lar du være å gjøre noe.

Jeg leste en artikkel i aftenposten om ME, der en overlege forklarte at

"mange unge ME-pasienter møter velmenende helsearbeidere som tror på «den norske måten» å bli sterk på: En løpetur i skogen.
– Vår erfaring er at det blir de verre av. Men å legge seg ned i sengen er heller ingen løsning. Det er god dokumentasjon for en mellomting: gradvis og forsiktig opptrening til normalt hverdagsliv. I stedet for å presse seg til å gå f.eks. 500 meter, som for enkelte er helt på grensen av hva de orker, bør man heller gå 400 meter, men til gjengjeld gjøre det hver dag,
sier Bruun Wyller."

Jeg er klar over at ME og utbrenthet er to forskjellige ting, med forskjellige årsaker, men akkurat det med en mellomting tror jeg kan være en god idé. Hvis en orker å gå rundt huset hver dag, og ikke blir utslitt av det, så er det bedre enn ingenting. Å sitte i sola på balkongen en liten stund er kanskje bedre enn å ligge på sofaen inne. Men sånn som jeg opplever utbrenthet, må jeg høre veldig på kroppen også. Grensa for hva jeg tåler varierer veldig fra dag til dag. En dag kan jeg føle meg sterk nok til å gå eller ri en tur, mens det samme aktivitetsnivået hadde gjort meg helt utslitt en annen dag.

Jeg skulle så gjerne ønske det fantes litt klarere rammer! "Var det noen ekstra harde måneder på jobben som gjorde det? Ja, men her får du løsningen. Har du jobba deg sjuk i ett år, jaha, men da tar det så og så lenge. Kjempa deg gjennom flere år? Ja, da må du først gjøre sånn, og så sånn." Men nei, alle må finne sin egen fasit. Det er frustrerende, og det kan føles ensomt, men vi er ikke alene!

- Christiane

Å glemme at man er utbrent

Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.

Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".

Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.

Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme  kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.

Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.

Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999.  Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!

Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!

Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi  kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.

Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.

Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...

- Mari

Uintelligente angstspiraler

Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.

Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".

Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.

DET er ikke smart.

Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.

I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.

På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.

- Christiane