Det siste halvåret har det vært Christiane som har skrevet i bloggen vår. Jeg har ikke vært aktiv i det hele tatt, ikke engang for å svare på spørsmål. Ikke fordi det ikke har skjedd noe å skrive om, men fordi jeg har vært så opptatt med det som har skjedd at jeg har konsentrert energien mot det.
Så, for å oppsummere: I oktober begynte jeg i jobb. Eller, arbeidspraksis er det jo egentlig. Jeg får AAP, ikke lønn, og jeg jobber rett under femti prosent. Ta den, alle som mener at folk som går på Nav snylter på staten og liker å få penger rett på konto uten å gjøre seg fortjent til det. Jeg er så desperat etter å komme tilbake til et normalt liv at jeg jobber gratis.
Jeg har fått jobb i en bransje jeg veldig gjerne vil jobbe med. Ikke journalistikk, som jeg egentlig har blitt litt redd for etter at jeg sleit meg ut, men en jobb som gir meg mye, ikke er stressete og som handler om koselige ting, ikke å prestere og følge tidsfrister. Jeg har lang kjørevei dit, men det går overraskende bra.
I det siste har jeg begynt å si at jeg føler mg 90 prosent frisk.
Det vil ikke si at jeg er like frisk på alle områder, men generelt.
* Jeg klarer å gjøre flere ting på én dag, som å jobbe, handle, trene og dra i stallen, uten å ha masse hviletid innimellom.
Før måtte jeg velge 1-2 ting og inkludere pauser. Mange pauser.
* Jeg får energi av å trene. Det er gøy.
Før trente jeg én gang i uka og trengte hele uka på å komme meg igjen.
* Jeg kan ha en jobb. Være der fire dager i uka og kjøre fram og tilbake uten å bli helt ødelagt.
Før var bare ordet jobb nok til å gi meg angst.
Det er ikke på alle områder jeg er frisk, riktignok. For eksempel at jeg ikke er i nærheten av å kunne jobbe hundre prosent. For å være ærlig skjønner jeg ikke at folk orker det, eller at jeg orka det før Å sjonglere full jobb med et liv.
Det verste er imidlertid det sosiale. Det er fortsatt utrolig slitsomt. Og da snakker vi ikke voldsomme fester der man mindler med 50 andre. Neida, en rolig middag med fem-seks personer kan være nok til at alt bare går rundt, at jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt og må ligge på sofaen etterpå. Å høre andre prate, og å delta i samtaler, er faktisk det som sitter aller mest igjen. Det å forholde seg til folk. Selv å møte én venninne kan være nok til å trenge pause.
Men det får gå. Det viktigste er at det går framover. Det kan være vanvittig frustrerende at det ikke går fortere, og at jeg fremdeles ikke er helt frisk! Det er nå TRE OG ET HALVT ÅR siden jeg innså at jeg var utbrent og slutta i jobben min. Jeg er ikke lenger ung og kunnskapsrik, jeg er i begynnelsen av tredveåra, har en halvferdig utdannelse og en jobberfaring som begynner å bli gammel. Jeg tåler ikke stress, blir relativt fort sliten og greier ikke en fulltidsjobb.
Det er jo egentlig til å grine av. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg på dette tidspunktet kom til å sitte i den samme leiligheta, være ute av stand til å jobbe med det jeg den gang brant for, se på husdrømmen som fjern og føle at livet bare går sakte forbi, så ville jeg ikke trodd dem. Jeg skulle jo opp og fram.
Man (jeg) må huske at det går sakte framover, men at det ikke er en rett kurve. Noen ganger må det nødvendigvis være "bumps in the road", full stopp, pauser, ting som ikke går så fort og smertefritt som man hadde tenkt. Å greie å trene like mye som før jeg fikk jobb er for eksempel umulig. Noe må vike, noe nytt kommer inn.
Jeg er friskere nå, men jeg er ikke framme. Oppoverbakkene er ikke like uoverkommelige og håpløse som før, og når de kommer klarer jeg dem bedre.
Og planen om å bli helt frisk er der like strekt som før. Det skal gå.
- Mari
Viser innlegg med etiketten utbrent av jobb. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten utbrent av jobb. Vis alle innlegg
søndag 14. april 2013
mandag 11. juni 2012
Det er bare DU som vet når du er frisk!
Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
søndag 15. april 2012
Kunsten å gå framover uten å falle
I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
***
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
søndag 12. februar 2012
Hvordan vet du at du er utbrent?
Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
torsdag 26. mai 2011
Det første møtet med Nav
Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
 |
| Man kan føle man får reglene most nedover hodet.... |
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
 |
| Man blir gaaaal av dette styret! |
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
 |
| Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på! |
fredag 29. april 2011
For the restless
So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you
Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless.
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.
Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?
Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent".
Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!
Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!
* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der. Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.
Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)
This song's for you
- Mari
torsdag 24. mars 2011
Det hjelper ikke alltid å hvile
Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
tirsdag 22. mars 2011
Kroppen husker!
Ser at noen av dem som har lest bloggen har søkt på ting som har med sammenhengen mellom utbrenthet og angst å gjøre. Det er på mange måter bra, for det viser at det er en vanlig kombinasjon. Vi er ikke alene. Vi lurer på om vi kommer til å være helt angstfrie når vi blir friske. Jeg mener, jeg hadde jo ikke angst før. Jeg har vel alltid vært litt nervøs og stressa, kall det gjerne overanalyserende til tider også. Men angstete som dette? Nei.
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
onsdag 23. februar 2011
I did it all...
Jeg hadde en jobb, og jeg var flink i den. Altfor flink. Jeg utvikla meg fra å være en forsiktig og ung journalistspire med masse pågangsmot, som sa ja til alt og syntes det var fantastisk spennende å i det hele tatt få betalt for å skrive, til å bli en effektiv, selvutslettende arbeidsmaur av de sjeldne, med enorm viljestyrke.
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)