I did it all...

Jeg hadde en jobb, og jeg var flink i den. Altfor flink. Jeg utvikla meg fra å være en forsiktig og ung journalistspire med masse pågangsmot, som sa ja til alt og syntes det var fantastisk spennende å i det hele tatt få betalt for å skrive, til å bli en effektiv, selvutslettende arbeidsmaur av de sjeldne, med enorm viljestyrke.

Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!

Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.

Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!

Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.

Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.

Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?

I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.

Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.

- Mari