Arbeidsinfo fra Onkel Nav

I dag hadde jeg time hos en Nav-los. Det var en veldig snill, positiv og forståelsesfull dame som visste hva hun snakka om. Hun var altså ikke en typisk los, når min erfaring er gærne Kjell Aronsen, som gjerne raver rundt og hyler om staaag, snerk og staaaake. Dette var en dame som gjør at vi får troa på at Nav faktisk funker. At de hjelper deg. Jeg tror Nav i vår bydel er veldig oppdaterte på hva som finnes av tilbud, og interessert i det beste for brukerne sine. Jeg var fem uker i Afrika i høst, og vanligvis vil ikke Nav ha deg ut av landet en helg engang, uten at du må søke spesielt. Saksbehandleren min gikk til øverste sjef og sørga for at jeg ikke bare fikk lov til å reise, men at dokumentasjonen jeg viste på at jeg ville ha godt av turen, ble tatt hensyn til, og jeg fikk økonomisk støtte for alle fem ukene.

Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.

Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.

På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende  journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.

Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!

- Mari