Nå sitter vi her, da. Som hver eneste kveld, med hver vår laptop, og stirrer ut i lufta. Vi er slitne. Veldig slitne. Og i morra skal vi reise bort for å feire tjueti-årsdagen min i det o'store utland.
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar