Angst

Før hadde jeg aldri angst. Jeg kunne bli nervøs for prøver og lignende, men jeg hadde ikke særlig problemer med å ha en muntlig presentasjon på et språk jeg behersket sånn noenlunde, eller med å ha tre eksamener på en uke. Nå kan jeg bli nervøs av å skulle ta t-banen, skulle dra til legen, psykologen, på ferie, til en venninne... Jeg tenker på det om igjen og om igjen, planlegger når jeg må stå opp, når jeg skal ta t-banen og når jeg må komme fram til legekontoret. Etter å ha gjort det, gjør jeg det igjen. Og igjen. Kvelden før jeg skal noe har jeg problemer med å sovne, og med å sove i det hele tatt den natta.

Når jeg er i det øyeblikket jeg har vært nervøs for, f.eks. en legetime, er jeg ikke spesielt bekymra. Jeg har bare tenkt ekstremt nøye gjennom alt på forhånd. Det leder ofte til at jeg går rundt med ei knute i magen, og i hodet svirrer samme tanke igjen og igjen.

De gangene jeg får angstanfall, vet jeg ofte ikke hvorfor, eller det er noe utrolig tåpelig, som "Herregud! Jeg må KJØRE til et sted jeg har kjørt til mange ganger før uten problemer!". Da kan jeg begynne å skjelve, miste matlysta, alt føles feil, jeg mister troa på at jeg klarer noe som helst (gå på butikken, sette på vaskemaskinen, you name it), og jeg er redd for å gjøre noe som helst, i tilfelle det blir feil. Noen ganger kan jeg ha det sånn hele dagen, mange dager på rad. Nå som jeg har Mari er det mye bedre, fordi det hjelper å ha henne nær meg. Så nå er det bare sånn hvis vi er borte fra hverandre mer enn en dag.

Og jeg som brukte å være så selvstendig, uredd og tøff...

- Christiane