Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
