Ser at noen av dem som har lest bloggen har søkt på ting som har med sammenhengen mellom utbrenthet og angst å gjøre. Det er på mange måter bra, for det viser at det er en vanlig kombinasjon. Vi er ikke alene. Vi lurer på om vi kommer til å være helt angstfrie når vi blir friske. Jeg mener, jeg hadde jo ikke angst før. Jeg har vel alltid vært litt nervøs og stressa, kall det gjerne overanalyserende til tider også. Men angstete som dette? Nei.
Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.
Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.
Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!
Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!
Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.
Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.
Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!
- Mari
Jeg fant bloggen deres for noen dager siden og den skal ligge på favoritter fremover for å si det slik :) Jeg er en jente på rundt 30 som selv har slitt og sliter med angst, har vært sykemeldt i 1 år og forsøker med tilbake 50% nå, men sliter fortsatt veldig.
SvarSlettTil dette innlegget vil jeg bare si: HALLELUJA!!!!
Dette åpnet øynene mine litt mer og jeg håper det er greit for deg at jeg skriver ned noe av det og tar med meg til psykologen min neste gang jeg skal dit.. Jeg rakker hele tiden ned på meg selv om at jeg har angst, men kanskje jeg rett og slett bare har vært veldig sliten de siste 15 årene og at angsten kommer av det og ikke av psyken egentlig... At kroppen bare husker som du skriver... KJEMPEBRA INNLEGG!! Jeg kjenner meg veldig igjen i hverdagen deres...
Wow, så hyggelig at du liker bloggen vår så godt! Vi hadde så mange tanker rundt dette at vi ville dele det med andre, så vi håper å (om ikke annet) kunne fortelle andre at de ikke er aleine. Jeg fylte nettopp 30 selv, og det er skummelt å ikke vite når man skal orke å jobbe igjen.
SvarSlettJeg syns du er tøff som skal tilbake i 50% etter et år. Selv måtte jeg si opp før jeg klarte å la meg selv være utbrent. Og jeg jobba gjennom hele oppsigelsestida selv om jeg var så dårlig at jeg måtte gjemme meg på do med angstanfall flere ganger iløpet av en dag.
Pass på at du ikke presser deg selv for mye og for fort, så du ikke risikerer tilbakefall! Bare koselig at du vil bruke det sammen med psykologen din. Jeg snakka med min om det idag, og følte det var god hjelp å diskutere hvordan kroppen forbinder ulike ting med angst. Angst kan nok komme av mye, men som en av mine helter, Paul McKenna (som ikke bare hypnotiserer folk til tulleting, men er ordentlig psykolog, hehe), sier: Hjernen er som en datamaskin, og når det er noe vi er redde for har vi ofte programmert inn redselen ved å alltid reagere sånn når situasjonen oppstår. Vi må rett og slett omprogrammeres, slik at ikke hjernen styrer kroppen inn i det faste, gamle angstmønsteret. Inni all angsten er det en helt frisk jente som bare ikke finner veien helt ut uten hjelp! :-)
Veldig koselig med kommentarer!
- Mari
kjempebra blogg! virkelig! er så viktig det dere skriver, selv har jeg slitt i mange år alt. er mye bedre, men enda mas og tjas som jeg må si ifra om mye. det går seg til, selv om veien er lang :-)
SvarSlettMå bare si TUSEN TAKK for bloggen deres. Fant den for en drøy uke siden, og har begynt å lese gjennom hele. Kjenner igjen så mye av det dere skriver, selv om jeg antagelig ikke er like hardt rammet som dere var i utgangspunktet. Å få lese hvordan dere har opplevd og taklet alt, oppdagelser dere har gjort og det å få se at det er helt normalt å føle som man gjør når man er utbrent, det har vært helt uvurdelig. Jeg gjorde et søk på Google angående utbrenthet og angst, men syntes ikke det var så mye interessant som kom opp, men helt tilfeldig(?) etterpå kom jeg til dette innlegget. Det gav mer mening enn noe annet. Så jeg vil bare si igjen tusen takk for alt dere har skrevet og delt, og så håper jeg det går fortsatt framover og bedre med dere nå. Stor klem fra utbrent mediestudent og hestejente :)
SvarSlett