Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.
For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.
Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.
Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?
Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!
Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!
-Mari
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar