Det siste halvåret har det vært Christiane som har skrevet i bloggen vår. Jeg har ikke vært aktiv i det hele tatt, ikke engang for å svare på spørsmål. Ikke fordi det ikke har skjedd noe å skrive om, men fordi jeg har vært så opptatt med det som har skjedd at jeg har konsentrert energien mot det.
Så, for å oppsummere: I oktober begynte jeg i jobb. Eller, arbeidspraksis er det jo egentlig. Jeg får AAP, ikke lønn, og jeg jobber rett under femti prosent. Ta den, alle som mener at folk som går på Nav snylter på staten og liker å få penger rett på konto uten å gjøre seg fortjent til det. Jeg er så desperat etter å komme tilbake til et normalt liv at jeg jobber gratis.
Jeg har fått jobb i en bransje jeg veldig gjerne vil jobbe med. Ikke journalistikk, som jeg egentlig har blitt litt redd for etter at jeg sleit meg ut, men en jobb som gir meg mye, ikke er stressete og som handler om koselige ting, ikke å prestere og følge tidsfrister. Jeg har lang kjørevei dit, men det går overraskende bra.
I det siste har jeg begynt å si at jeg føler mg 90 prosent frisk.
Det vil ikke si at jeg er like frisk på alle områder, men generelt.
* Jeg klarer å gjøre flere ting på én dag, som å jobbe, handle, trene og dra i stallen, uten å ha masse hviletid innimellom.
Før måtte jeg velge 1-2 ting og inkludere pauser. Mange pauser.
* Jeg får energi av å trene. Det er gøy.
Før trente jeg én gang i uka og trengte hele uka på å komme meg igjen.
* Jeg kan ha en jobb. Være der fire dager i uka og kjøre fram og tilbake uten å bli helt ødelagt.
Før var bare ordet jobb nok til å gi meg angst.
Det er ikke på alle områder jeg er frisk, riktignok. For eksempel at jeg ikke er i nærheten av å kunne jobbe hundre prosent. For å være ærlig skjønner jeg ikke at folk orker det, eller at jeg orka det før Å sjonglere full jobb med et liv.
Det verste er imidlertid det sosiale. Det er fortsatt utrolig slitsomt. Og da snakker vi ikke voldsomme fester der man mindler med 50 andre. Neida, en rolig middag med fem-seks personer kan være nok til at alt bare går rundt, at jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt og må ligge på sofaen etterpå. Å høre andre prate, og å delta i samtaler, er faktisk det som sitter aller mest igjen. Det å forholde seg til folk. Selv å møte én venninne kan være nok til å trenge pause.
Men det får gå. Det viktigste er at det går framover. Det kan være vanvittig frustrerende at det ikke går fortere, og at jeg fremdeles ikke er helt frisk! Det er nå TRE OG ET HALVT ÅR siden jeg innså at jeg var utbrent og slutta i jobben min. Jeg er ikke lenger ung og kunnskapsrik, jeg er i begynnelsen av tredveåra, har en halvferdig utdannelse og en jobberfaring som begynner å bli gammel. Jeg tåler ikke stress, blir relativt fort sliten og greier ikke en fulltidsjobb.
Det er jo egentlig til å grine av. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg på dette tidspunktet kom til å sitte i den samme leiligheta, være ute av stand til å jobbe med det jeg den gang brant for, se på husdrømmen som fjern og føle at livet bare går sakte forbi, så ville jeg ikke trodd dem. Jeg skulle jo opp og fram.
Man (jeg) må huske at det går sakte framover, men at det ikke er en rett kurve. Noen ganger må det nødvendigvis være "bumps in the road", full stopp, pauser, ting som ikke går så fort og smertefritt som man hadde tenkt. Å greie å trene like mye som før jeg fikk jobb er for eksempel umulig. Noe må vike, noe nytt kommer inn.
Jeg er friskere nå, men jeg er ikke framme. Oppoverbakkene er ikke like uoverkommelige og håpløse som før, og når de kommer klarer jeg dem bedre.
Og planen om å bli helt frisk er der like strekt som før. Det skal gå.
- Mari
Hei..skjønner så godt hva du sier..jg blei utbrent for 17mnd.siden..el dt er da jg nådde bunnen..da hadde jg kjørt mg ned i flere mnd.før dt.jg er igjennom mitt første tilbakefall og dt er helt pyton..md angst og uro i butikker og folkemengder.jobber md mg selv og har lært teknikker for å håndtere dette mn fy så vanskelig og så lang tid dt tar..har dere fått hjelp riktig kosthold osv?jg håper liksom på en mirakelkur mn veit at dt finnes ikke...
SvarSletthva jobber du med? Hilsen utbrent
SvarSlettHei !
SvarSlettJeg har skrevet en kommentar til dere tidligere og må igjen berømme dere for å skrive denne bloggen. Det gjør så godt å lese om andre som er i samme situasjon som virkelig VET hvordan det er. Jeg har mange flotte mennesker rundt meg, men jeg har ingen problemer med å skjønne at de ikke har forutsetning for å forstå min situasjon fullt ut.
Det var gjennom dere jeg oppdaget at fysisk trening ikke er bra uansett. Jeg har fått det mye bedre etter at jeg innførte "aktivitetstilpasning" i livet mitt og opplevde at jeg klarte å håndtere hverdagen mye bedre når jeg ikke brukte energi jeg egentlig ikke hadde på å jogge...
Kjenner meg veldig igjen i det du sier om det sosiale. Jeg gikk fra 50% sykmelding til 40% sykmelding da jeg var hos legen i går og har en arbeidsgiver som er fantastisk til å følge opp og legge til rette, så nå går det bra med tre dager i uka på jobb. På fredag hadde jeg til og med lyst og overskudd til å ta noen hundre meter i svømmebassenget etter en arbeidsdag. Det er kjempefremskritt for meg. Men - det er veldig slitsomt å forholde seg til folk, selv om det er mennesker jeg trives veldig godt med. Vet ikke om det er fordi "beskyttelsesmekanismen" min slår inn fort, men kjenner jeg må bruke masse energi på å fokusere når jeg prater med folk. Har jeg pratet med flere personer i løpet av en arbeidsdag (på telefon og ansikt til ansikt med kollegaer), så er det vanskelig å samle tankene og jeg har problemer med å snakke "rent" og det hopper inn feil ord i setningene min. Så i lunchen må jeg faktisk være asosial og lese avisen mens jeg spiser for å ikke bruke for mye energi. Rare greier, men aksepterere at det er de begrensningene kroppen setter for meg nå.
Lykke til videre og nyt hvor langt du har kommet ! Leste om ei klok dame som sa at man skulle være forsiktig med å romantisere fortiden. Og jeg følte at det var mye sannhet i det. Gode minner og opplevelser sitter godt og man glemmer ofte mye av det negative og slitsomme som også var der. Dessuten går årene og både kropp og sinn forandrer seg. Jeg forsøker å tenke at det viktigste er her og nå. Jeg skal slutte å sette meg mål og kaste meg ut i et maraton for å nå det, for så bare hive meg på samme karusellen med nytt mål når det forrige målet er nådd. Jeg har begynt å bli glad i meg selv og nyter de små, gode øyeblikkene med min kjære samboer, min varme herlige hund og det faktum at hver dag byr på mange små, gode opplevelser, bare man har ro til å kjenne på de. Målet mitt er et liv hvor kroppen har ro, en kropp som opplever minst mulig stress, hvor kropp og hodet er med hele tiden.
Hehe, nå skravler jeg meg bort, men er godt å lufte tankene også. Alle gode, varme tanker til dere ! :-)
Takk for kommentarer!
SvarSlettAnonym 1:Du har rett, det finnes dessverre ingen mirakelkur. Noe av det tyngste er å innse at man ikke kan skynde seg frisk. Jeg kjenner flere som har blitt utbrent og så blitt stressa etter noen måneder, for så å få tilbakefall når de har begynt for fort. Trist å høre at du er gjennom et tilbakefall nå, håper du får hentet deg inn igjen! Kanskje det hjelper å gå i butikken når du vet det er få folk der i en periode?
Vi har ikke fått noe hjelp til riktig kosthold, vet ikke helt hvem som skulle hjulpet oss med det. Men vi lever veldig sunt og riktig nå. Det er imidlertid et valg vi har tatt uavhengig av utbrentheten. For egen del kan jeg si at jeg spiste utrolig usunt og feil før da jeg ble utbrent og i lang tid etterpå. Det at jeg nå spiser mye bedre har dessverre ikke påvirket friskheten fra sykdommen, men det har gitt meg en genrelt mye bedre fysisk helse. Så det er klare fordeler med å leve sunt selv om det ikke er noen kur.
Anonym 2: Jeg jobber med hunder og katter, og er utplassert via et prosjet innen Nav som heter "Vilje viser vei".
Anonym 3: Så utrolig godt å høre at det vi skriver hjelper deg! Jeg vet at jeg skulle ønske det fantes noe sånt som denne bloggen da jeg selv ble syk, så selv om vi ikke har mange lesere og ikke oppdaterer ofte er det fint å vite at vi kan bety noe for de mange som blir rammet av utbrenthet.
Aktivitetstilpasning er utrolig viktig. Mange tenker at "nå jobber jeg jo ikke, så nå må jeg kunne trene mer enn jeg gjorde da jeg jobba" mens man er sykemeldt. Men man er jo sykemeldg fordi man ikke klarer å jobbe, ikke fordi man skal trene mest mulig. Mange leger og annet helsepersonell tror at aktivitet er den eneste måten å bli frisk på, men det er godt flere begynner å skjønne at man ikke kan bruke mer energi enn man har hvis målet er å faktisk oppnå mer energi!
Godt å høre at du har en lege som forstår, det er utrolig viktig å bli møtt med forståelse. Bra du passer på å ta det med ro i lunsjen og koble ut fra andre mennesker. På jobben min nå har jeg mye alenetid, men jeg blir likevel sliten hvis jeg må snakke mye med andre iløpet av en dag. Det er trist, fordi jeg egentlig er en veldig sosial person, og nå blir jeg ikke engang invitert steder lenger, fordi folk på mange måter har glemt at jeg finnes - siden jeg alltid sa nei før. Men jeg håper å bli husket på igjen etter hvert som jeg blir friskere.
Det sosiale er nok ekstra slitsomt fordi man bruker hjernen på en annen måte, man er til stede på flere plan og må konsentrere seg om hva andre sier, fra flere kanter, samtidig som man skal finne noe å si selv.
Veldig godt sagt at man ikke skal romantisere fortiden for mye. Det kan hende man rett og slett har det godt i øyeblikkene, og at man har reelle og nære mål som å ha god helse og lite stress.
Så herlig at dere har hund, det drømmer vi også om etter hvert!
**
Lykke til videre, alle tre!!
- Mari
Hei.anonym 1.her igjen!må si at dagene er liksom litt merklige..den ene dagen er jg så i form..går i butikk og gjør daglige ting..neste dag kan dt å holde på øyenkontakt md folk jg kjenner være vanskelig..blir så ukonsentrert og sliten..andre dager kan jg grue mg som en gal for å dra til legen el.hva som helst..jg merker at ting som skal skje i framtiden kan stresse mg..dt kan være som å reise bort..møte md nav el.noe så enkelt som å kjøre bil fra a til å.blir alltid veldig sliten midt på dagen og da kan litt hvile hjelpe..andre dager kan jg hvile hele tiden uten å føle noe som helst overskudd.har en lege som begynner å stresse mg md å komme tilbake til jobb..snakker om bedrifter som er avhengige av stabilitet osv.snakk om å få knea til å skjelve..da må jg liksom forte mg tilbake til jobb alikevel da..og da går dt jo dritt..såpass veit jg..uff blir så irritert på fagfolk som liksom veit så mye om dt md.utbrenthet mn jg mener de fleste er ganske uvitende..
SvarSlettHei... en dag kan alt være greit, å d føles ut som om JA, nå kan jeg snart gå i gang med noe intelligent, mens neste dag kan jeg føle meg heeeelt fjern og i ørska å d å måtte gjøre noe virker som å bestige snøhetta.....
SvarSlettFormen varierer... en dag sofasliter en annen dag både gåtur, butikktur, middag og rengjøring av hus.. men det er vell endel av pakken? eller hva tror dere?..... har begynt å akseptere at jeg har d slik.. men enkelte dager er det veldig frustrerende.....
Klem og god bedring til alle dere som sliter.. Vi skal nok nå målet!
MA
Hei, jeg heter Elizabeth McRooney. Jeg bor i Europa og er en veldig glad kvinne i dag? Jeg fortalte meg selv at enhver utlåner som kunne forandre livet mitt og min familie, vil jeg referere til alle som leter etter lån til dem. De ga meg og min familie lykke, jeg hadde behov for et lån på 250.000,00 Euro. For å starte opp i mitt liv ble jeg henvist til dette ærlige og gudfylte låneselskapet som hjalp meg med et lån på 250.000,00 Euro, de er faktisk GUD fryktelige mennesker, et anerkjent lånefirma.
SvarSlettJeg er veldig glad for å ha fått lånet mitt fra dem i forrige måned. Hvis du har behov for et lån, og du er 100% sikker på å betale tilbake lånet, vennligst kontakt dem og vennligst fortell dem at Elizabeth McRooney har adressert deg til dem. Kontakt via E_mail: {trustfundfinaceservice@gmail.com)