Det første møtet med Nav

Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...

NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.

Man kan føle man får reglene most nedover hodet....

Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.

Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.

Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....

Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.

Man blir gaaaal av dette styret!

Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og  skjønner til slutt at hun er utbrent.

Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at  hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.

Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen.  Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.

Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.

Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.

Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!"  Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!

Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.

For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.

Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.


Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i  det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!

- Mari

Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på!