mandag 6. juni 2011

Mer energi av trening? Ikke det, nei.

I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.

Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.

Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.

Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!

Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og  var utslitte neste dag.

Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har  vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.

Men jeg er sliten. Og jeg hater det.


I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.

(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when

I got my mind on something else

(WDIAROM? - Travis)

- Mari

2 kommentarer:

  1. Kom over bloggen deres ved en tilfeldighet. Nå er den lagret på mine favoritter og jeg har snart lest gjennom halvparten.
    Jeg var en "Duracell-kanin" som ble utladet. I ettertid kom angsten og alt det andre dere beskriver i bloggen deres. Jeg kjenner meg så inderlig godt igjen, og når jeg sitter her og leser så kjenner jeg at jeg ikke er helt alene. Jeg er 21 år og er under utdanning(lærling) som jeg strever med å få fullført. Jeg tør ikke tenke på hva jeg skal til høsten, for jeg vet ikke hva kropp og sinn makter...
    Mitt motto i disse dager;
    "Selv skilpadden kom i mål, den kom faktisk først."

    Ønsker dere begge lykke til fremover, og tusen takk for at dere deler bloggen deres med oss andre. :-)

    SvarSlett
  2. Hei!
    Så hyggelig at du liker bloggen vår! Trist å høre at dette har rammet deg så tidlig, men bra du kan få litt støtte av å lese det vi skriver. Du er definitivt ikke alene, vi har fått mange lesere som ser ut til å slite med det samme, og det er nærmest en folkesykdom. Altfor mange gjør altfor mye og blir altfor sjuke.

    Håper du finner ut av høsten, også hvis det innebærer å ta noen måneder fri. Det er nå nesten to år siden jeg jobba, og jeg er fremdeles ikke klar for full fart ennå.

    Mottoet ditt er viktig å ta med seg videre, og stemmer veldig godt! :-)

    Lykke til!!
    - Mari

    SvarSlett